Fjellgorillaer i Rwanda.

http://www.youtube.com/watch?v=Cc8OJ0ZewxE

Fra oktobers reise til Uganda og Rwanda. Dette var min andre vandring opp til fjellgorillaene i Volcanoes National Park, og minst like bra som mitt første besøk for fire år siden. Nå som da med italiensk reisefølge. Se gjerne reisebrevet fra Rwanda fra den gang (postet i mars'10), i høyre kolonne på denne siden.
Denne videosnutten er filmet med iPhone, så den tekniske kvaliteten er deretter. Det jeg sier på norsk her er tekstet til engelsk.

Tanken er å supplere med bilder etter hvert. Men ting tar tid, og tiden opptas også av andre ting for tida.

FIJI, juli 2001

4 timers flytur nordøst for Sydney ligger det et land bestående av 300 øyer. Midt i Polynesia, en del av Oceania. Blant alle lilleputtnasjonene i det sørlige Stillehavet, er vel denne den mest kjente. Landet heter Fiji. Og der er jeg.

Men først en liten rekapitulering. Den siste uka i Australia fortsatte der de forestående slapp. På veien. Alt i alt tilbakela jeg 11000 km, de siste ble benyttet til å beskue den sørlige kysten rundt staten Victoria. Med leid bil fra Melbourne. Langs the Great Ocean Road ligger det flere nasjonalparker, i den mest berømte av dem kan man se tolv apostler. Apostlene er klipper revet løs fra land etter tusener av år med erosjon fra havet. De danner et landskap i postkort-kvalitet og er simpelthen et imponerende syn. Nå var det meningen at jeg skulle vedlegge et lite fotografi, men svensken som var så hyggelig å ta bildet av meg foran klippene, var ikke mer hyggelig enn at han har latt være å maile meg det. Vel, kanskje senere.

Tilbake igjen i Sydney, etter 14 timer på bussen, kunne min sunnmørske venn Marius presentere ny bolig av langt bedre kvalitet enn det harde gulvet sist gang. Seng og greier. Takk og bukk. Og skål !!
Vima rundt i byen et par dager, tok farvel med mitt italienske reisefølge for den siste måneden, puber ble besøkt, filmer ble sett, morsomme og usaklige samtaler fant sted. Deretter: Ut på vingene.

Til Fiji. Kjøpte billetten to dager før avreise. Det ble dyrt, det. Men vel verdt pengene.
Fiji ligger på 180 graders meridianen, altså 12 timer foran Greenwich, 11 foran Norge. Turisme og sukker er hovednæringen. Mange husker sikkert opptøyene fra i fjor, hvor et kupp ble utført for å fjerne den sittende indiske statsministeren. På Fiji er nemlig fijianere i flertall, mens fiji-indere kontrollerer størstedelen av businessen. Det liker ikke fijianerne. Om en måned er det nytt valg. Følg med i avisa.

Her har jeg falt tilbake til slaraffenlivet igjen. Igjen og igjen, fru Blom. Hei til dere som husker Zanzibar, forresten. Jeg hadde to hovedmål for øyet: Jeg ville, nei jeg KREVDE, å få dykke med hai. Dernest ville jeg finne en øy med minimal turisme, og mulighet til å komme tett på lokalbefolkningen.
Jeg traff innertier.

Etter først å ha fått avlyst et dykk grunnet høy vindstyrke, og ventet ytterligere to døgn blant fulle 20-åringer på en overturistifisert liten flekk av en øy (gikk rundt "øya" på 5 minutter), var det endelig tid for å mate fiskene. De store fiskene. De med veldig skarpe tenner.
Dykkerinstruktøren tok med seg en sekk småfisk ned i dypet, og vi fulgte etter. Sittende på kanten av revet kunne vi alle se hvordan haiene sirklet inn dykkeren før han slapp sekken, og det ble fritt fram for glupske rovfisk. 10-12 haier, revhai heter vel arten på norsk, 2-2,5 meter lange, kastet seg over middagen med en appetitt som får Homer Simpson* til å blekne.
Røsk. Riv og slit.
Og der sitter jeg., 3-4 meter unna og tenker: "Rolig nå, ikke få panikk. Det er jo bare fisk." Jeg må si jeg overrasket meg selv. Jeg var rolig. Det VAR jo bare fisk.
Og det var jævli kult.

Øya "mi" fant jeg etter en 7 timers båttur. En alldeles perle av en øy, slik jeg ser det. Stranda hadde sett sine bedre dager, men båter gikk i skytteltrafikk til naboøyene hvor snorkling var bra og været sånn passe. Men øya jeg bodde på hadde akkurat det jeg ønsket meg akkurat da. Akkurat.
4 små landsbyer og en liten skole var alt av sivilisasjon. 3 backpacker-hoteller med 4-5 gjester på hvert sted (mye tall i dette brevet, gitt). I hver sin lagune. Azurblått vann.

Dag 1 tilbrakte jeg på skolen, hvor det ble spilt opp til dans for å feire at man hadde samlet nok penger til ny kopimaskin. Dag 2 lå jeg langflat på strand og i vann på location til filmen "Den Blå Lagune". Om kvelden var det mer lokal underholdning, tradisjonell matservering og, ikke minst, drikke. Kava het drikken, og smakte sølevann. Et klapp - drikk - tre klapp, var ritualet man måtte følge. Det ble mye klapping, og det hadde sin effekt.
Dag 3 regnet det. Det er i dag. Tok sjøfly inn til land i morgentimene, det dukket opp 6 timer for tidlig. Så mye betyr tida her nede. Fiji-tid.


God dag til dere og god natt til meg.

Yngve i Nadi, Fiji.

AUSTRALIA, mai/juni 2001 - tre reisebrev

Australia. Aussie. Oz. Stort, mektig og nytt. Ja, nytt, ja.
Det finnes menneskefossiler som kan dateres noen titusener år tilbake i tid, men som nasjon er Australia kun noen få hundre år gammelt. Hoveddelen av landets vel 20 millioner innbyggere er bosatt langs kysten, og enorme områder med dødt landskap preger midtpartiet i landet. For de som ikke visste det.
Landets innbyggere fremstår som vennligheten selv. Alltid hjelpsomme. Alltid et smil på lur.

Så var det meg, da. Brukte 6 dager i plaskregnet i Sydney. Vintervær var det. Store byer har sine begrensninger for meg, jeg synes rett og slett det blir for mye å gape over på så altfor kort tid. Derfor valgte jeg å ta det med ro. Været tillot ikke altfor store krumspring, heller. Nøt det privilegiet det er å drikke rent vann fra springen, gå på kino og litt banalt; kunne gjøre seg forstått på gata (jfr. Kina).
Dessuten et hyggelig gjensyn med den blide sunnmøring Marius, som kunne tilby innkvartering og soveplass på et ubehagelig hardt gulv. Mer er det ikke å si om det.
Operahuset var forøvrig mindre enn jeg hadde forestilt meg.

Buss kommer til å være mitt fremkomstmiddel de første ukene. Hadde et stopp i Port Macquarie hvor det eneste interessante var et sykehus for koalabjørner. Høres kanskje litt morsomt ut, men det er alvorlige greier. Koalaer har en slem tendens til å dukke opp foran biler i fart, eller havne i klammeri med andre dyr, og siden bestanden går en litt usikker fremtid i møte er det jo verdt å ta vare på de man har.
Dyrene er ytterst sjarmerende. Som små levende teddybjørner. Dessuten er enkelte bevegelser lett sammenlignbare med menneskers, og vi liker jo det vi kan identifisere oss med. Hællandussen. Halvparten av hannene har forøvrig klamydia.
Hællandussen ???


Er nå i lille Byron Bay, som er kjent for sin avslappende atmosfære og innbyggernes frie sinn. Et sted hvor man kan slappe av på stranda, ta en pils eller 23 på puben, og gjøre det de aller fleste setter av tid til: Sport.
Dette landet er fullt av sports- og friluftslivfreakere. Mengden av tilbud på fritidsaktiviteter virker å være uendelig. Og alt er "adventure". Adventure diving, adventure sailing, adventure skydiving, full day action adventure (hva gir dere meg ?), adventure bushwalking, adventure  snorkling, adventure seakayaking, adventure whalespotting, adventure whitewater rafting, adventure surfing. You name it. Så i dag hoppet jeg på et av dem, nemlig adventure hanggliding. Tandem.

Kanskje ikke fri som fuglen, men sveve der oppe uten motorisert hjelp er faktisk en ganske frisk opplevelse. En dyr en også. I dag var det en stor triathlon-konkurranse her i byen.
At folk gidder !!??


ex-idrettsmann 

Yngve i Byron Bay, New South Wales, Australia.


................................................


Her i boomerangens hjemland har Karlsvogna snudd 90 grader, og undertegnede er i ferd med å gjøre seg ferdig med østkysten av dette veldige kontinentet.
Et kontinent som først var tiltenkt som fengsel for slemme briter på 1800-tallet, forresten.

Det er en stund siden siste reisebrev, og mye har skjedd. Har besøkt Australias Florida, Surfers Paradise, med temaparkene og gullkysten. Overflatisk og upersonlig, spør du meg. Mange bruker slike steder til å feste seg sanseløse i noen dager, for så å forflytte seg et par timer videre, og gjenta bedriften der. Kan de ikke gjøre det hjemme, da ? Det skal vel ikke stikkes under en barkrakk at jeg har latt meg rive med en gang eller ti.
Feiret 17.mai i Brisbane i lag med 350 norske studenter. Vafler med brunost ble servert, og nasjonalsangen fremført på trekkspill. Deretter jubalong ut i de sene nattetimer. Det hele var ganske absurd. Geografisk sett befant jeg meg på andre siden av globusen, men jeg kunne likeså godt vært på Karl Johan. Nesten.

Har levd et øyliv de siste dagene. Først Fraser Island i 3 dager, i en trang 4WD sammen med noen kjedelige irer. Øya er verdens største i sitt slag. Den er nemlig "bygget" på sand. 150 km fra nord til sør. Her regjerer Australias villhund, dingoen, og vi fikk beskjed om å passe oss for den. For en måned siden ble en 9-åring drept, og helga før ble to turister angrepet.
De 5 bikkjene vi så var heldigvis vennligsinnede.
Deretter Whitsunday Islands, sør i Great Barrier Reef. Revet er trolig verdens største levende organisme, og et mekka for dykkere. Javel, nei. 3 dager i en 60-foter, flott vær, god mat og to dykk til tross: Liiiitt skuffende. Jeg mener, det var bra, for all del, men det var disse forventningene, da. Dykkerforholdene kunne vært bedre.
10 meter sikt, vanntemperatur på 26 grader og mye spennende fisk og fargerike koraller, får det kanskje til å høres ut som jeg er kravstor. Mulig, det.

80% av all flora og fauna i Australia er unik. Den finnes ingen andre steder i verden. Dessuten er det utrolig mye som kan ta kverken på deg, og det verserer mange skremmende historier. Alle i Australia kjenner en som kjenner en som..osv. De farligste finner man i det våte element. Krokodiller, hai og den verste av dem alle: Box jellyfish, en manet som ved kontakt overfører så mye smerte, at man fortsetter å skrike etter at man har svimet av. Guffent.
I tillegg finnes det usynlige maneter som kan slå deg langflat i en ukes tid. På land er det edderkopper, skorpioner og slanger å se opp for. Se ned for.

Transport og innkvartering i Australia er lekende lett å finne ut av, og horder med ungdom m/sekk følger den samme lysløypa. De store utfordringene uteblir. Til nå.
Outbacken kaller. Australias ødemark.
Har leid en campingbil sammen med en liten, morsom italiener, og i morgen vender vi snuta vestover. Vi har 14 dager på å nå Alice Springs.


Billabong og didgeridoo

Yngve i Cairns, Queensland, Australia.

........................................................................

Ingenting.
Helvetes mye ingenting.
To ukers campingtur til ende. 6500 km med asfalt er tilbakelagt.

Timer bak rattet uten så mye som en sving, og et landskap omtrent fri for variasjoner.
Dette er Australias outback.

Hva sitter man så igjen med ?
Vel, et dyreliv med stort spenn, smaken av det virkelige Australia, et rasende festlig italiensk reisefølge og et par nervepirrende opplevelser.
Første dag: Kenguru midt i fronten !!

To eksemplarer av denne fascinerende arten satt i veikanten og ventet på at vi skulle passere, men de ventet ikke lenge nok. I 110km/t suste vi inn den ene av dem. På et mirakuløst vis klarte hoppedyret å unngå hjulene, og spratt forskremt inn i bushen igjen. Bilen forble intakt, og det var ganske så godt gjort.
Jo lenger man ferdes inn i landet, desto større avstand blir det mellom hver bensinstasjon. Vi kunne lese på et skilt at neste bensintilgang var 375 km unna, og vi bestemte oss for å fylle tanken og krysse fingrene. Bilen gikk tom etter 374,8 km !!
Jeg kan ikke understreke grundig nok hvor uegnet outbacken er for biler med motortrøbbel. Man befinner seg svært ofte langt fra alt, i drepende hete; og er man heldig vil det passere en bil eller to i timen. Det er ikke et blivende sted å oppholde seg i.
Vel, vi rullet inn til stasjonen i veikrysset med et innbyggertall på 14, og ga hver andre høy femmer og trampeklapp.

Det heter seg at hvis man vil vite hvor mange kenguruer som hopper rundt i Australia, kan man bare telle antall døde langs veiene, og gange det med 100. På en "heldig" vei kan man treffe på et kadaver hver kilometer, og kenguruene er ikke alene. Slanger, firfisler, villsvin og ørner deler samme skjebne. Mye ørn her. Mye termitter også.
De bygger tuer som reiser seg opptil 5 meter (!), og er karakteristiske for outbacken.



Opplevde tropevarme i nord, rundt Darwin og i Kakadu nasjonalpark. I dette reservatet kan man bla. observere krokodiller i sitt naturlige habitat, og landets "indianere", aboriginerne, har en synlig historie der. Runer og huletegninger kan beskues.
Aboriginerne har også blitt tildelt et eget land, Arnhem Land, et stort område som man må ha spesialtillatelse for å besøke. Det hadde ikke vi.

Siden Australia ble Australia har aboriginerne virkelig fått føle den hvite manns grådighet. Det var i sin tid skuddpremie på dem, og de ble selvsagt også ofre for slavedrift. Aboriginsk kunst og håndverk er verdensberømt, men i disse dager er de mest kjent for sitt alkoholkonsum.

Nå til sentrum. Det røde sentrum. Det endelige målet for campingturen. Proppfull av forventninger gledet jeg meg til Uluru (Ayers Rock), denne merkelige, røde, klumpen midt ute i ingenting. Dessuten skulle opplevelsen midt i hjertet av Australia kompletteres med besøk til de nærliggende nasjonalparker, Kata Tjuta og Kings Canyon. Trodde jeg.

Neida. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Årsak: Regn, regn og regn. Atter.
På årsbasis regner det ca.400mm i dette området, og nå er det midt i den tørre årstiden. Det betyr at det ikke skal regne, det !! Og i hvert fall ikke halvparten av det årlige regnfallet. Makan.

Men, tre timers klarvær sørget i det minste for at Uluru, Australias nasjonalsymbol, fikk sin fortjente inspeksjon. Man kan jo lure på hva som er så spesielt med en stor stein langt ute i ingenmannsland. Jeg lurte veldig. Jeg lurer ikke nå lenger.

Finn det ut sjæl.






Yngve i Alice Springs, Northern Territory, Australia.

NEW ZEALAND, august 2001 - to reisebrev som ett.

Vinter og minusgrader. Vulkaner og regnskog. Varmekilder og.....rugby. Dette kan man se og føle i et land så langt unna som det omtrent er mulig å komme utfra Norge. Jeg er på New Zealand. Med lue og votter.

En øy i nord og en øy i sør danner mesteparten av dette landet. Jeg har så langt trålet meg gjennom den nordlige biten, hvor 3 av landets knappe 4 millioner innbyggere holder til.

Den største byen, Auckland, huser alene omtrent en tredjedel av den totale befolkningen.
Folk her liker å kalle seg kiwier, etter landets nasjonalfugl (som forresten er på randen av utryddelse). De overgår australierne hva angår vennlighet, de hilser på deg på gata og er, uten unntak, alltid hjelpsomme. New Zealand er et sporty land, lik "storebror" i vest.
Bungy-jumping (strikkhopping) har sitt utspring herfra, og rafting, fallskjermhopping og fjellklatring er andre tilbud innenfor sjangeren "ekstremsport". Mye ekstremt her, i grunn.

De første dagene tilbrakte jeg i møkkavær på nordspissen. Kaldt og vått. Og folk gikk i shorts ! Værbitt og hardhudet folkeslag, med andre ord. Jeg trosset vær og vind og gikk en tur i skogen. Regnskogen. Det var ganske så nytt for meg å oppleve fuktig tropeskog med kvikksølvet bare så vidt over null på gradestokken.

De første bosetterne her, maoriene, er vel integrert i samfunnet, og spiller en ganske annen rolle enn det f.eks. aboriginerne gjør i Australia. Dessuten er de flere. Eller kanskje det bare er New Zealand som er lite ? Det beste stedet å oppleve maori-kultur i NZ, er i Rotorua. Maoriene har sin egen liten landsby i strøket, og jeg fikk overvært en liten haka.
Haka er maorienes eldgamle krigsdans, og blir fremført med høy aggressivitet av men only. Blodsprengte ansikter, trampende føtter, høye rop og skjærende grimaser skulle i sin tid sørge for å skremme vannet av folk som yppet seg. Mulig det virket, ja.

Området rundt Rotorua damper. Geotermisk aktivitet, kalles det. Grunnen slår sprekker og det er fritt frem for geysirer og røyk fra Jordas indre. Dette sørger for et alldeles fantastisk landskap, og lokalfolket vet å utnytte dette fenomenet. Ingen elektriske varmeovner i trehusene der omkring, nei.
All varmen fra bakken sørger også for en del naturlige varmekilder, og en dukkert i en av disse er ikke å forakte. Utendørs, i kulda, med en pils i handa. Helt ålreit.

Buss og tog er dyrt her. Derfor fattet jeg et klokt valg: Ut med tommel'n. Inn med bilen.

Haiking er latterlig enkelt i dette landet hvor, som nevnt, folk er usedvanlig hjelpsomme. Jeg har så langt rundt dusinet med haiketurer på samvittigheten, og har sjelden måttet vente mer enn et kvarter før en vennlig sjel har plukket meg opp. Man treffer jo lokalfolk på denne måten, og de har alltid en historie å fortelle. Og det er helt trygt. Eller det trodde jeg, helt til jeg fikk haik med et vrak av en varebil, og sjåførens overivrige pitbull bykset frem og beit meg i geiteskjegget.
Au-au.

Tommelen brakte meg videre til Taupo, midt på øya. Nå skulle det gåes.

Tongariro Crossing skrytes av å være New Zealands beste en-dags fottur, så det var ikke noe å lure på. Opp i høyden bar det, forbi frosne, grønne, innsjøer og opp til et rødt vulkankrater. Her var det snø også. Og tett tåke. Minimal sikt da jeg kom til toppen av vulkanen, og maksimal sikt på toppen da jeg kom ned igjen. Typisk, det.
Turen var uansett fortreffelig.

Etter et ubetydelig todagersstopp i Napier, kjent for sin Art Deco arkitektur (ikke spør !!), haiket jeg videre sørover. Stoppet noen timer i landsbyen Norsewood, et lite stykke Norge. Majoriteten av stedets noen-og-hundre beboere er av norsk avstamning. Joda.
For 130 år siden ankom skuta "Høvdingen" New Zealands østkyst. Med enveisbillett ombord var 460 norske nordmenn, i tillegg til et par dansker, og de fikk tildelt en liten flekk land. Her skulle de bygge. Her skulle de bo. Et lite museum i "byen" forteller hele historien, og stedets cafe, Høvdingen Bistro, var pyntet med norske flagg (svenske og danske også) samt plakater fra Sognefjorden og Prekestolen. Gatene hadde navn som Eriksen Street og Gundersen Street, og jeg rundet av med et besøk til kirkegården. Mye norsk der også, naturlig nok.

Sover i Wellington i natt. Landets hovedstad. Byen er som de fleste andre byer. Ikke no' spess. Bra museum, forresten. Det forteller det meste av historien bak landet, fra geologi til immigrasjon. Dessuten er det en knakende god irsk pub her, og i går var det fest med sang og dans. Befriende å kunne gå inn i en bar uten å måtte overvære enda en rugby-kamp.
Rugby er nasjonens besettelse.

Avslutningsvis en verdensrekord.
Det lengste stedsnavnet på kloden finner man her. Trekk pusten, og gjenta etter meg:
Taumatwhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahurunokopokaiwhenuakitanatahu.


Det er en knøttliten plass.....

Yngve i Wellington, New Zealand.


..........................................


Sørøya på New Zealand er på mange måter lik Norge. Her finner man fjorder, isbreer, hval og skibakker. Det lar seg vanskelig gjøre å rekke over alt på to uker. Det har jeg derfor heller ikke gjort.

Et slemt forkjølelsesvirus sørget for at jeg måtte bremse ned på aktivitetsnivået en stund. Med trynet fullt av slim har jeg allikevel fått padlet på havet, trasket på isbreer og hoppet i strikk. Har beveget meg raskt, med tommel og buss, og opplevd at folk i sør er enda mer imøtekommende enn de i nord. Det trodde jeg knapt var mulig.
Typisk for kiwier (les: folk fra NZ) er at alt skal så inn i granskauen grundig forklares. Spør man f.eks. om hvordan været blir i morgen, så får man et helt værvarsel til svar.
Hvis man spør om veien til et sted, så får man den. I detalj. Samtidig er de fleste forbausende beleste hva angår landets historie. Kanskje fordi det er ung nasjon. Yngre enn Australia.

Padle, ja. Meldte meg på en liten havkajakk-tur i Abel Tasman nasjonalpark, hvor turkisfarget vann, regnskog og brenngule strender skapte en praktfull naturopplevelse. I tillegg et betydelig maritimt dyreliv med sel, delfiner og en pingvin. Den var liten og blå.
To timers sikkerhetsbriefing og en times lunsj sørget derimot for at padleturen ble altfor kort. Og dyr. Prisen på aktiviteter, og de er det vanvittig mange av, er skyhøy. Selv for en nordmann.

En svensk fyr jeg traff i Sydney dukket omsider opp, og jeg ble til vi. Artigere å haike da. Men lengre ventetid. Fartet ned mot vestkysten, forbi gårder med sau, kyr og hjort. Hjorteindustrien er stor her, og kjøttet eksporteres til Tyskland. Interessant ? Nei vel.
Mer interessant, for meg, var det å tilbringe tid i små landsbyer langs vestkysten, møte de mange originalene der, overnatte, og haike videre. Havnet bakpå planet på en pick-up, måtte bruke sekken som pledd og frøys godt. Allikevel, det har ikke vært så kaldt som jeg hadde forespeilet meg. Kun noen få minusgrader nattestid.

Is er kaldt. Masse is er kaldere. Men å gå på is er ikke så kaldt.
På New Zealand er det to isbreer som vekker turisters oppmerksomhet. De heter Franz Josef og Fox. Jeg, rettelse, vi tok helikopter opp på førstnevnte bre, og trasket rundt et par timer. Med pigger under støvlene og ishakke i handa, tynte vi oss gjennom issprekkene. Franz Josef er den raskeste isbreen i verden, og er også den som befinner seg nærmest åpent hav.
Blå is. Hvit is. Gjennomsiktig is. I alle forskjellige former. Spektakulære greier.

Herfra ble det buss. Problemet var nemlig at det bor fint lite mennesker i denne delen av landet, faktisk bare 25 000 på vestkysten, og da tar det tid å haike. Nå endret landskapet seg. Fra forblåst kyst til snødekte fjell og alper. Hadde seriøse planer om å stå på ski, men bakkene var isete og det var rekordlite snøfall til å være på denne tiden av året. Også svindyrt, og da var det like greit å spare pengene. Dessuten er bakkene bedre i Norge.
Vi dro derfor direkte til senteret for halsbrekkende adrenalinkick. Dit "alle" som farter rundt New Zealand, og de er det mange av, før eller siden stikker innom: Queenstown.

Jet-boating, white-water rafting, river surfing, white-water sledging, paragliding, parachuting, skiing. canyoning, mountain biking, horseriding, motorcycling, walking....Brosjyrene er fulle av tilbud, og naturopplevelsene rundt byen og dens fenomenale "setting", med innsjøen og de massive fjelltoppene, skrytes opp i skyene. Det kan bli for mye av det gode. Det er bare det at det stemmer veldig godt. Og jeg mener jeg er en nøktern mann.

Jeg har utelatt en aktivitet. Den kommer nå.
134 meter høyt. 8 sekunders fritt fall. Verdens nest høyeste i sitt slag. Jeg har debutert som strikkhopper. Bungyjumping. For et rush !!!
Med puls på hundre-og-jeg-vet-ikke-hva stupte jeg ut i det. Kunne ikke la være å skrike hele veien ned, før strikken strammet seg, trakk meg opp, og man opplevde en slags vektløshet. Da skreik jeg igjen. Hendelsen er festet på video og sendt til Norge.
Det meste blir et antiklimaks etter noe sånt. Som for eksempel å gå opp verdens bratteste gate (!) i universitetsbyen Dunedin på østkysten. Eller å bivåne snowboardnisser utføre saltomortaler i downtown Christchurch. Da ser jeg mer frem mot varme i Los Angeles om tre dager.


Far skal kaste frakken nå.

Yngve i Christchurch, New Zealand.

MEXICO, september/oktober 2001 - en sammensetting av fire reisebrev.

(Innhalering.)
Tequila, macho, amigo, gringo, burrito, nacho, enchillada, salsa, sombrero, mariachi, taco,
señorita, sol, coroña, peyote, mescal, fiesta, siesta,........Og så videre.
Joda, Mexico er landet og landet er Mexico.

Med ordbok i bukselomma og i ensom majestet, entret jeg Latin-Amerika helt nord i Mexico.
For to uker siden. I et område hvor ett tusen ulovlige immigranter krysser grensa daglig (!), og narkotika-trafikken er høyere enn de fleste andre steder. Høres farlig ut, kanskje. Det var ikke det. Bodde i grensebyen Nogales over natta, før jeg hastet mot vestkysten. Gjennom semi-ørken, som det heter, med spredt vegetasjon og gråbrune fjell. Den nordlige biten av landet har ikke stort å by på for en turist med stadig ønske om å oppleve nye ting. Med ett unntak: Copper Canyon. Barranca del Cobre.

Hvis noen vet om et godt norsk ord for "canyon", så kom med det !
Etter et par lange, svette bussturer, og opphold i to kystbyer i en alldeles forferdelig jævli hete, som gjorde det bortimot umulig å involvere seg i konstruktiv aktivitet, hoppet jeg på Mexicos mest berømte togtur. En veldig langsom sådan.
11 timer inn, og opp, i et område bestående av mer enn 20 canyons. En elevasjon på 2400 meter, til landsbyen Creel, og med en temperatur på linje med en god norsk sommerdag. Aaah.
Her møtte jeg reisefrender og indianere. Og ble i 3 dager. Syklet meg nesten bort i marka en dag, blant furutrær og gardsbruk, og toppet opplevelsen med å slite i stykker kjedet på sykkelen. Måtte sparke/trille sykkelen 30km tilbake til landsbyen, langs en skogssti, og presterte å bli kraftig solbrent også. Igjen. Null grunnlag etter kalde New Zealand.
Ellers var Creel et avbrekk. Sosiale sysler som drekking var obligatorisk med så mye hyggelig selskap. Traff en ire med meterlangt skjegg som hadde reist i 40 år. Slå den.

Mexico er et land med lang krigshistorie. Mange utenfra har brydd seg. Spanjolene mest. Conquistadorene. Men internt har det også hanglet. En hel del.
Pesoen (landets klingende mynt) opplevde en kollaps på midten av 90-tallet, som rammet de fattigste hardest, og som naturlig nok førte til økt kriminalitet. Landeveisran skjedde ofte. Lommetyver herjet blant turistene. Etter 70 år med regjerende hoder fra samme parti, stemte folket nytt og annerledes i fjor sommer. Det er optimisme igjen. Folk smiler.
På tross av nedgangstida, synes jeg det er overraskende høy velstand å se hos disse menneskene som topper statistikken som landet med høyest Coca-Cola konsum i verden.
En tilleggsopplysning der.

Tilbake til min virkelighet. Dro på en ganske hårreisende busstur ned i bunnen av canyonen. Smale, støvete og humpete grusveier med en klarering på en meter flere steder. En litt ukonsentrert sjåfør kunne ført til et sabla høyt fall, som igjen ville ført til at jeg ikke hadde fått skrevet dette. Men for en utsikt !
Canyonen er fire ganger større enn den grande i USA, og i helt andre farger. Grønt og gult og brunt. Med mye kaktus og annet buskas. Jeg tilbrakte et par dager i Batopilas, en enda mindre landsby, nede i varmen i dalen. Her gikk livet i slow-motion. Gutta i hvite cowboyhatter. Kåte bikkjer. Steinbelagte gater.
Jeg hoppet i elven, besøkte en gammel katedral og indianere i huler, spilte biljard med lokiser, lyttet til mariachier (menn med gitar) og leste i bøker. Slappet av.

Tilbake i Creel. Vekk fra Creel. Det var langt til neste mål, og tid til et par mindre betydelige stopp i Chihuahua og Torreón. Som allikevel satte sine spor. For i byen med hundenavnet sa magen omsider i fra at jeg hadde kommet til et fremmed land. Til de grader.
Hadde selskap av ei norsk jente som fikk samme problemet, og det ble utblåsning i full stereo. Ikke morsomt. Fremme i Zacatecas hadde ondet roet seg ned. Der er jeg nå.

Byen er en liten perle. Ankom på siste dag av en tredagers festival, og rakk å få med meg en parade langs hovedgata, og danseoppvisning foran katedralen på kveldstid. Artister fra mange europeiske land deltok (t.o.m. Finland), og tusenvis av tilskuere flokket seg i gatene og rundt sentrum. Det hele ble avsluttet med et fyrverkeri av aller beste sort, og jeg måtte løpe vekk for å unngå å bli truffet av ildregnet fra himmelen. Fiesta !!!
Zacatecas er en rik by. Sølv er årsaken til det. Fikk en omvisning i gruvene, som nå ikke lenger er i drift, hvor barneslaver jobbet seg i hjel for rundt hundre år siden. En til fem arbeidere omkom daglig. Resultatet er en by med flott arkitektur, hellebelagte gater og folk som generelt har det godt. I går kveld var det ny fiesta. Et vandrende orkester med et kobbel av mennesker i energisk dans passerte hotellet jeg bor på. Alle på hotellet fulgte etter, og vi danset oss gjennom gatene til eggende latino-musikk, skålende i mescal og tequila, og ropte "Viva Mexico" til vi ble hese. Jeg sov lenge i dag.


Det var visst et bryllup i Oslo her om dagen. Gikk jeg glipp av noe ?

Yngve i Zacatecas, Mexico. 

...................................................

Midt i all elendigheten i New York så er nå jeg fremdeles på tur, jeg da.
Og jeg tar meg god tid. Har bare en drøy måned igjen før retrett nå.
Rett på sak: Har vært byturist de siste ukene. Jeg befinner meg fremdeles nord for Mexico City, i høylandet. Varm, behagelig temperatur. Nå høljer det.

Spøkelsesbyen Real de Catorce kan ikke kalles en by. Den passerer såvidt kriteriet som landsby. Med noen få hundre innbyggere, hus i ruiner og stein i gatene, ga Real en helt spesiell atmosfære. Menn til hest og esel. Fjellheim og ørken rundt.
Var i firspann med representanter fra Tyskland, Sveits og Frankrike, og ble supplert av en hippiegjeng fra Texas, og et irsk par. Og en nederlender. Internasjonalt selskap. Har truffet flere av dem igjen senere på turen.
Landsbyen var et sånn typisk "hang-out" sted, med lavt aktivitetsnivå. De som har sett filmen "The Mexican", vil ha fått et lite glimt av stedets utseende. I etterkant av filmen opplevde Real stor etterspørsel fra rike amerikanere, som ville kjøpe seg et bosted/ruin. 200 000 dollar betalte en fyr for en haug med stein.
Selv tok jeg noen fotturer i heimen. Spiste kaktusfrukt. Søtt. Fikk nåler på tunga. Au.

Deretter et langt stopp i Guanajuato. Grunnet tidligere gruvedrift, var topografien i byen helt spesiell. Tunneler under bebyggelsen. Praktfulle hus fra kolonitiden. En haug med museer.

Jeg besøkte et par av dem. Mumie-museet med verdens minste mumie, og Don Quixote-museet fra boken jeg aldri har fått lest. Mumiene var naturlig mumifisert, mineralene i jorda sørget for det, og de var groteske som fy. Gravide mumier og verdens minste mumie (et nyfødt barn), for å nevne noe.






Guanajuato er en universitetsby som også huset 41 eks-phil.-studerende nordmenn. Festlig ble det, ettersom jeg kun hadde truffet to de siste to månedene. Byen var ypperlig til å studere spansk. I.
Derfor meldte jeg meg like så godt på et 4-dagers kurs. 4 timer om dagen. 3 forskjellige lærere. 1 elev. Det var meg. All undervisning var på spansk, og det var fy skam å snakke engelsk, selv om lærerne forstod. Dette førte til at unge Pedersen brukte litt lang tid på å få en del forklaringer inn i skallen. Skjønner ennå ikke helt hva refleksive verb er f.eks. Tvangsspansken førte naturlig nok til en forbedring i min egen spansk, tross alt. Kan vel si at jeg har oppgradert meg fra "bittelitt" til "litt". ¡Si, puedo decir hablar un poco espanol ahora, pero hay lejos caminar ! Eller no´sånt.
Folk er også generelt blide og tålmodige hver gang jeg prøver å stotre frem noen spanske fraser.

Alle byer i Mexico, så vidt jeg vet, pyntes nå opp til fest. Det er nasjonaldag den 15., og med tanke på hvor patriotiske og stolte folk er i dette landet, så kommer det til å bli et skikkelig haraball. Meksikanerne er utrolig flinke til å feste. Ikke fylle. Feste.
Hver dag, hver eneste dag, er det musikk og sang i gatene. Og dans. Tradisjonene bevares. Dette landet har også en mengde revolusjonshelter, og de vil bli hedret om noen få dager. Pancho Villa, Miguel Hidalgo, Alvaro Obregon og Benito Juarez ringer kanskje en bjelle for de av dere som var ekstra våkne i historietimene. Det var ikke jeg. Jeg hadde hørt om en av dem før jeg kom hit. Gatenavn og statuer (det er monumenter overalt), sørger for at folk ikke glemmer navnene.

I hvert sentrum i en meksikansk by troner det en katedral. Spanjolene brakte katolisisme til Mexico, og det holdes seremonier dagen lang. Utenfor katedralen i San Miguel de Allende var det fest (igjen!) med fyrverkeri, dans og tradisjonell musikk. Byen har et stort antall utenlandske innbyggere, et av de største i landet. De aller fleste er amerikanere. Rike amerikanere.
Jeg havnet i et 2-millioner-dollar hus en kveld, som statist i en videoproduksjon, hvor alt jeg skulle gjøre var å danse og se amerikansk ut. Gratis mat og drikke. Spesielt drikke.
Artig å se et profesjonelt videokamera igjen, forresten.
Menget meg med hippier, svømte i varmekilder, gikk tur i en liten canyon full av kaktus, ble spist av mygg, ble solbrent igjen og var enige med alle ekspatriarkenes reaksjoner da det smalt i New York: "Man, that's some crazy shit ........!"

I dag har jeg vært på en liten sjø utenfor en liten by. En innsjø. Det er ikke så mange av dem her til lands. Mange turister er her og alle er meksikanere. Også meg, da. Får en del blikk, men det kan jeg vel i største grad takke mitt 8-måneders, røde, geiteskjegg for.
Nå spilles det musikk i gatene (igjen, igjen !), og jeg har sittet stille lenge nok.


Viva la vida loca

Yngve i Patzcuaro, Mexico.

.................................................

Sommel.
Det er jeg som somler. Med reisebrevskrivinga. Jeg nærmer meg slutten på reisinga nå, og har vært litt sløv i det siste. Pytt.

Må spole tilbake tre uker. Var i Taxco i fem dager. Byen må vare blant de bratteste jeg har opplevd. Smale gater i brostein og VW-bobler overalt. De gode gamle modellene produseres, såvidt meg bekjent, kun i Mexico (muligens i Brasil også), og det kryr av dem sør i landet. Byen er landets sølvhovedstad, med 300 butikker. Det er ganske mange det, når innbyggertallet er på knappe 80000. Billig var det også, men jeg er ingen stor tilhenger av metallet, og lot være å kjøpe. På nasjonaldagen var det musikk og dans på torget, og enkelte skjøt med pistoler i lufta. Skarpe skudd. Vill vest. Jeg var full.

Det urbane monsteret av en hovedstad kan vise til tall som kan skremme enhver på flatmark. Forurensingen er på høyden av det aller verste. Kriminaliteten setter nye rekorder.
Noen fortalte meg at drap finner sted hvert 37. sekund, men det kan da umulig stemme ? Det blir jo mange tusen daglig, det !! Ingen vet med sikkerhet hvor mange mennesker som bor innenfor bygrensa (og hvor går den, forresten ?), men det anslås et sted mellom 25 og 32 millioner. Verdens største, under tvil (Tokyo, Mumbai, Delhi osv.)
Derfor var det med forbauselse og lettelse at jeg kunne konstatere at byen var trygg. Som bare det. Den sov til og med om natten. Det var stille !! Hvor var alle de slemme menneskene ? Ikke i sentrum av Mexico City, i hvert fall.

Startet mine besøk til de mange ruinene med å besøke Teotihuacan rett utenfor hovedstaden. Den gamle azteker/toltekstaden kunne by på to enorme pyramider. Mine to første. Var vel ikke så altfor imponert. Det var jo bare to trekanter. Og mange plagsomme folk med souvenirer til salgs.
Så var det å legge til et par steder i kategorien "ubetydelige stopp", som Puebla og Oaxaca.
De som har vært i Mexico vil antagelig bestride den påstanden, men jeg hadde fått nok av byer på et tidspunkt. Jeg ville til kysten. Til sjøen. Til stranda.

Været var grått, men havet var varmt. Lufta også. Fire veeeldig avslappende dager i Zipolite på sørvestkysten av Mexico. Kunsten var å gjøre så lite som overhodet mulig, og det klarte jeg med glans. Hengekøye-tempo.
Denne delen av kysten er et stort klekkeområde for egg fra havskilpadder, men jeg gadd ikke å prøve å undersøke nærmere engang. Satser på at det var off-season.

Opp i høylandet igjen. Til det kaldeste stedet i landet til nå. San Cristobal de las Casas.
Lang busstur for å komme dit fra kysten, men jeg sov godt i setet. San Cristobal i seg selv er en flott koloniby, men igjen, jeg hadde sett en del fra før. Og de var bedre.
Jeg ble lurt opp på en hest. Red opp til en indianerlandsby, og overvar en kirkeseremoni. Veldig bra. Sist jeg var til hest var jeg 12, og det var en heller selsom opplevelse, så jeg var litt skeptisk. Ingen grunn til det.
Det ga faktisk mersmak, selv om rævva mi var uenig. Fire støle timer til ende.

I det siste har det altså blitt en del (kultur)historie. Mexico var jo i sin tid bebodd av mange indianerstammer, og er fremdeles det, men de gamle har mer eller mindre dødd ut. Aztekerne. Toltekerne. Mayaene. Det er flust av ruiner, pyramider og fornminner, og jeg har nå etter hvert begitt meg ut på "lysløypa", La Ruta Maya. Den inkluderer Yucatan-halvøya i Mexico, nordlige Guatemala og Belize.
Det er spesielt mayaenes historie som fatter interesse, og det av forståelige grunner. Lenge før Galilei og da Vinci, og gud vet hvem, kunne mayaindianerne med fantastisk nøyaktighet fastslå datoer for, blant annet, solformørkelser. Dessuten viste de seg å være ingeniører av ypperste klasse. De bygde faktisk pyramider med lyd !!
Langs denne maya-ruta kan man altså suge inn så mye historie at det simpelthen kan bli nok. Noe det kanskje også har blitt. Men absolutt vel verdt.

I motsetning til San Cristobal, vil den siste tida før hjemreise by på et ganske så varmt og fuktig klima. Begynte med Palenque i sør, som vel er den mest spektakulære av alle mayaruinene i Mexico, først og fremst takket være settingen. Jungel.
Ruinene kan likevel ikke måle seg med Angkor i Kambodsja. Her er ruinene dårligere bevart. Det er svært få innskjæringer. De er mindre. Selv om jeg i dag nesten endret mening.
For nå er jeg i Guatemala. Kom i går. Drar i morgen. Til Belize. Eneste grunn for dette korte besøket heter Tikal. DET er den mest imponerende av alle mayaruinene. Og beliggenheten er virkelig midt i jungelen. En jungel med mye dyreliv også. Eksotiske fugler. Aper. Merkelige "nesedyr" med lang hale som lusker rundt. Hadde en utmerket guide som gjorde hele omvisningen til en formidabel øko-opplevelse, i tillegg til interessant informasjon om mayaene. Har ikke tid til å ramse opp nå.


Tar det i heimen.

Yngve i Flores, Guatemala.

.........................................................

Nå er det altså rett før.
Rett før jeg skal legge bak meg en nesten 10 måneder lang tilværelse som globetrotter med få bekymringer, og tilpasse meg hverdagen igjen i lille Norge. Ambivalensen råder. Gruer og gleder meg. Det blir et stort sprang.
Vær greie.

Men først litt oppdatering. Selv med et dalende reisetempo har jeg da fått opplevd litt. Etter et todagers stopp i Guatemala, krysset jeg inn i Belize.
Dette lilleputtlandet med 250000 innbyggere, og et flatemål på størrelse med Wales, skiller seg merkbart ut fra alle andre land i Mellom-Amerika. Ettersom det er den eneste tidligere britiske kolonien på kontinentet, så snakkes det engelsk, i tillegg til spansk. Stor karibisk innflytelse. Rasta, man. No problem.

Øko-turisme er populært der, og i kano fikk jeg en liten smak på det. Ble padlet inn i en hule i jungelen hvor stalagmitter og -titter vokste ned og opp i stort monn. Langt der inne fant vi gamle seremoni- og ofringsplasser for mayaene. Flotte greier.
Så ble alle luker skalket. Orkanvarsel i landet førte til en massiv mobilisering hvor kystfolket hastet inn i landet, turister ble evakuert fra øyene, og jeg satt pal i San Ignacio.
Trygt inne i Belize.
Orkanen Iris kom. Men ikke der jeg var. Den feide over sørkysten, røsket med seg et par landsbyer, tok 20 menneskeliv, før den fortsatte inn i Guatemala. Den varte bare i et par timer. Tropestormer forekommer et par ganger i året i dette området, og legger bak seg enorme ødeleggelser. Økonomisk sett svir det også. Det finnes ikke orkanforsikringer.

Jeg så meg ferdig med innlandet for godt, og dro til kysten. Den karibiske kyst. Med et av verdens største korallrev å lokke med, og lavsesong for turisme, passet det meg midt i blinken. I tillegg var vanligvis travle steder nesten helt forlatt etter stormen, så det var bare å nyte roen. På Caye Caulker ble jeg i 4 dager. Snorklet i en fantastisk marinepark full av hai (nurse sharks) og store rokker. Turkisblått vann med 30-40 meter sikt, slik det skal være på en karibisk kyst. Nemlig. Tok på meg spanderbuksene også. Innså at det totale reisebudsjettet mitt ville holde med solid margin.

Tilbake til Mexico. Til Tulum. Bodde i hytte hos noen mayaer. Snorklet i undervannshuler (cenoter) med utrolig klart (fersk)vann, og bannet over valget jeg uforståelig tok om ikke å dykke der. Feil valg. Utstyrt med lykt og med massevis av huler og ganger å utforske, ville det vært et eldorado. Snorklingen var slettes ikke ille. Dog.
Opplevde varme dager langs hele kysten. Høy svettefaktor. Det kan jeg ikke akkurat si det er nå.

For jeg gidder ikke skrive noe som helst om motbydelige, overturistifiserte, kommersielle, upersonlige og kulturløse Playa del Carmen (Cancun er verre, sies det), og hopper heller direkte til Isla Mujeres. Det har bøttet ned i 2 dager, og kanskje det er et tegn på at det er tid for reise. Hjem.
Rakk imidlertid et siste dykk før uværet satte inn, men så ikke all verden. Var uheldig, ble det sagt. Leide moped og cruiset rundt øya (7km i lengde), og inspiserte havskilpadder og delfiner i marineparker. Interessant.

Har jeg så fått nok ? Har denne turen mettet min appetitt for loffing, og slukket reisefeberen ? NEI, DET HAR DEN IKKE !! Vil jeg i fremtiden slutte å glede meg over forskjellene jeg opplever fra hverdagen hjemme ? Vil nysgjerrigheten stilne ? ALDRI !!!
Mora vil ha mer......og jeg også.
6 dager til ankomst Gardermoen. Skal akklimatisere meg litt ved å bli i Amsterdam noen dager før retretten.

Reisen er over. Og ut.


Vi sees.

Yngve på Isla Mujeres, Mexico.