INDIA, mars 2004

Namaste, Godtfolk !!

Under det noe uklare mottoet "så lenge vi kommer frem, spiller det ingen rolle hvor vi er", har jeg i trespann begynt min lille reise i nord-India og Nepal. Nepal får vente 2 dager til, men vi kommer frem !

Delhi ble brukt til å planlegge turen videre, men også til å suge inn kaos. Hovedstaden med et offisielt innbyggertall på 13 millioner, skal tilsigende være hjem for nærmere 60 mill. Indias tredje største. Ble transportert rundt av sykkel-wallaher (personer), og trasket rundt i markeder. Spesialbutikker som selger bildører, sandaler, hjulkapsler, spiker osv., men lite mas fra folk. Ganske opplagt at jeg ikke trenger en forgasser, antageligvis. Skjønt, ingenting overrasker i dette landet. Forgasser hadde heldigvis sjåføren som vi brukte litt ekstra penger på å frakte oss fra Delhi til Jaipur, og deretter til Agra.

Temperaturen er 5 over normalen, og i en av Indias varmeste stater, Rajasthan, som hver sommer nærmest tørker ut, skulle vi beskue gamle maharajah-palasser i hovedstaden Jaipur. Ufyselig mange turister, og den britiske kulturministeren på en elefant, gjorde opplevelsen ganske forstyrrende og plagsom. Men imponerende byggverk, gitt.  Hele gamlebyen er malt rosa, fordi Edvard VII, som var så heldig å skulle bli konge, stakk innom for 150 år siden.

Jeg tok med meg en liten bit av Delhi, det som kalles delhi-belly, altså opprørsmage, til Jaipur, og den slapp ikke taket før.....nå, faktisk. Det er no' helvetes dritt, men kalkulert med, og medisineringen har virket for en gangs skyld.

 Agra er byen med Taj Mahal. Velkjent for de fleste. Mye turister her også, naturlig nok. Klarer ikke å stokke hjernecellene til å skrive noe interessant (?) om det. Men det var....fint.

India er forøvrig et land i mange former og farger, og folk er generelt rare. De har en sjelden evne til å ikke høre på hva som blir sagt til dem. Blant annet. "Nei" forståes ei, og ingen hjelper deg med mindre det ligger en økonomisk gevinst i handlingen.

 Dagen i dag har gitt solide inntrykk. Jeg er ved noe av det aller helligste i India, Ganges-elven, i 7 kilometer snor den seg forbi Varanasi, en by for pilgrimer og andre hinduister. Vi er også velkomne. "The Great Mother", som elven kalles, har et fantastisk høyt forurensingsnivå. Dyr og døde mennesker blir slengt uti, og 30 kloakkutløp til tross: Her bades det ! Hele tida.

En fyr kom bort og rakte frem hånda, som jeg høflig grep, og responsen var en smule overraskende. Nei, forresten.....India, ja. Han klemte og vridde, jobbet seg oppover armen, og sa ingenting. Det var altså et salgstriks for å gi meg massasje. Etter å ha takket nei 36 ganger, ga jeg etter (da var han nesten ferdig), og til serimoniell akkompagnement fra en stor gruppe mennesker som hyllet Ganges, ble jeg rundknadd mens jeg håpet at magen skulle holde seg på plass.

De fleste døde blir kremert, og det gjøres dypt rituellt i full offentlighet, med pårørende og andre skuelystne til stede. 300 lik skal ha gått opp i flammer i dag, og røyken legger seg som et teppe over byen. Mens jeg har skrevet dette, har 10-12 gravfølger passert internett-kaféen.

I absurditetens navn ga jeg ca. 20 kroner til en gammel dame, slik at hun skulle få råd til å kjøpe ved til sin egen kremering. Værsågod !

Brent barn lukter faktisk ikke så verst.



Yngve i Varanasi, India.

NEPAL, april 2004

I Buddhas fødeland, på verdens tak, godt oppe i Himalayafjellene blant nomader og eksiltibetanere, har jeg nå gjort meg ferdig med to ukers labbing. En fottur som har vært en solid test på grunnfysikken. For treningsgrunnlaget var jo forholdsvis labert før avreise, og bein, rygg og armer merket det godt. Sikkert og visst.

Nepal, det er der jeg er, er en fotturists Mekka (eller er det Eldorado?), med et uttall stier og veier som lokalfolk har brukt i århundrer for å transportere varer og annet tjafs. Topografien tillater ingen veier for motoriserte kjøretøy. Muldyr, hester og føtter er eneste fremkomstmiddel. På tross av litt usikker form, hadde vi bestemt oss for å gå Annapurna Circuit, en estimert 16-18 dagers vandring i dalstrøka oppafor. For å toppe det, la vi også i vei uten verken guide eller bærere, så 10-15 kilo på ryggen bestående av klær, medisiner, litt mat, sovepose, vannflasker, og mye smått som var kjekt å ha, gjorde at jeg var litt spent på hvordan dette kom til å gå. Med mot i brystet, vett i panna, og gåstaver, gikk det knirkefritt. Og nesten sårfritt.

"Trekking" er så populært i Nepal, at flere landsbyer langs ruta vår neppe ville eksistert hvis det ikke hadde vært for sånne som oss. Man går sjelden mer enn i 2 timer før muligheten for en varm suppe, eller en ren seng, og kanskje til og med en varm dusj tilbys. Små landsbyer, med en lokalbefolkning av snilleste sort, omkranset av risterrasser, en alltid rennende elv like ved, og....fjell. Allerede første dag kunne vi se noen av disse massive tårnene, de fleste rundt 6-7000 meter høye, forblåste og snødekte. Ørner kretsende rundt. Majestetisk, kan man vel si.

De første dagene var harde. Mest fordi sekken var tung, og beina ikke var vant til å måtte gå på denne måten. Varmt i lavlandet, mye svetting, drakk vel 6-7 liter vann om dagen (som vi renset med iodine og filter). Etter å ha forsert flere daler, bekkestryk, forbigått uttalige konvoier med muldyr, hadde vi etter 4 dager kommet såpass høyt opp at det var tid for akklimatisering. På 3500 m.o.h. Høydesyke skal man ikke kimse av, og selv om jeg hadde vært høyt noen ganger tidligere, og aldri hatt problemer, er det slettes ingen garanti for at man er "vaksinert". Og det fikk vise seg.
Uten høydesyketabletten Diamox, hadde jeg måttet gått mye lenger, for på 4200 m.o.h. snek det seg inn en liten hodepine, gitt. Fra medisinsk hold sies det at all hodepine i slike høyder er et resultat av A.M.S. (Acute Mountain Sickness), og man skal gå ned til lavere høyder, bli bra igjen, og så prøve på nytt. Tabletten hjalp, jeg ble frisk i hodet, og kunne fortsette.
Etter å ha sett min første yak-okse, som kun trives over 4000 meter, skulle vi krysse et pass på 5416 m.o.h. Det er høyt. Og kaldt. Man går sakte, sakte. Puster tungt. Landskapet tar selvsagt også pusten fra en, men på en veldig god måte. Kjempevær hele veien.

På toppen satt vi muligens ny verdensrekord i frisbee, der vi sto med utsikt nordover mot The Great Himalayan Range, begynnelsen på de tibetanske platåene.

Det var faktisk ikke før på nedturen at beina virkelig fikk kjørt seg. En nedstigning på 1600 høydemeter sugde melkesyre, og stølheten ble til å ta og føle på. Men det var bare å gå det av seg, for fremdeles var det 5-6 dager igjen å traske. Vi ble møtt med storm i vindkastene på veien ned, og følelsen av å ha havnet i en spaghetti-western ved ankomst den dagen, var slående. Jeg skulet etter Clint. Men var mest opptatt av mat.
Nepalesere er lite flinke til å lage vestlig mat, men en yak-steik kan de. I fattige Nepal heter det ikke "å ha til salt i grøten", men "å ha til dal bhat". Dal bhat er ris med linsesuppe og svette grønnsaker. Ikke godt. Har spist det en gang. Det holdt.

Resten av turen var enkel. Et ekstra stopp ved noen varmekilder var som healing for kropp og sjel, og 10 minutter før veis ende, åpnet himmelens sluser seg. Det bøttet ned, vi rakk akkurat å bli gjennomvåte, men det gjorde ingen verdens ting.
Et uromoment på turen var om vi ville treffe på maoister, som kjemper for kommunistisk styre i landet, men vi unngikk det. De ville i så fall ha krevd en bot for at vi tråkket rundt på deres territorium, og så latt oss gå. Slik finansierer de det meste av virksomheten sin.

Nepal er et land full av rykter. De nasjonale sikkerhetsstyrkene og den maoistiske geriljaen har hatt et anstrengt forhold lenge, og for et par uker siden var det trefninger i byen Beni, hvor vi var i går, og avisene meldte da at 500 maoister ble drept, samt et titall sikkerhetsfolk. Maoistene gikk så noen dager senere ut og meldte at 150 regjeringssoldater var tillintetgjort, og bare små tap hos sine egne. Lokalfolk tror kanskje 100-200 maoister gikk dukken, og en del sivile. Uansett, noe skjedde, folk er bekymret, og den internasjonale bekymringen er også såpass stor at blant andre amerikanske myndigheter fraråder sine landsmenn å besøke Nepal.
Det virker å være en overdrevet reaksjon.
For turisme betyr veldig mye for dette landet, og politiske konflikter har turister pr. dags dato vært forskånet fra å bli dratt inn i.

Kathmandu opplevde i går en demonstrasjon som endte i arrestasjon av 2000 personer. Vi skal dit i morgen, og skal være snille og passe våre egne saker.



Yngve, og to til, i Pokhara, Nepal.

BOLIVIA/CHILE, mars/april 2005 - sammenredigert for enkelhetens skyld.

Morn.
Yngve her.
I Bolivia.
Med italiensk reisefølge.

Like greit å ta det verste først: Jeg har blitt ranet! Javisst. Det har skjedd på tidligere reiser også, men ikke med et fullt så alvorlig resultat som nå. Slapp av, jeg har ingen fysiske skader. En ting er at mitt Nikon FE speilreflekskamera og bilder fra de to siste ukene forsvant, og at viktige bøker led samme skjebne; det verste er at tjuvraddene tok passet mitt. Med dette har jeg tråkket inn i boliviansk byråkrati. Interpol er koblet inn i saken. Sistnevnte er forøvrig en full mann med svart pilotjakke og mørke solbriller på et nedslitt kontor uten pc og telefon. Lovende.
OK, ranet (av meg) ble utført ganske så elegant. Og helt etter boka. Jeg, hvit turist (gringo), på bussterminalen blant ropende billettselgere og ventende passasjerer, finner det for godt å SETTE FRA MEG min dagssekk mens jeg spør om avgangstider/priser. Jeg tenker ikke så nøye over det, jeg er tross alt sammen med noen (som også har satt fra seg bagasjen). Med dagssekken plassert mellom føttene og ryggsekken på...vel, ryggen, overlater jeg pratingen til han som snakker språket her best. Damen bak disken forlater med ett sin post, reisekompisen går over til disken ved siden av, og i løpet av de 15 sekundene han er "borte", skjer følgende: En litt lut fyr kommer opp fra høyre, sier "Ticket here!". Jeg vender hodet mot vedkommende, sier høflig: "No, hay aqui, gracias!", vender hodet tilbake, og i løpet av det ene sekundet det tok å si de ordene, har noen (antageligvis) kommet opp fra motsatt side, og sneket til seg sekken. Dette oppdaget jeg ikke før at par minutter senere, i det vi skulle til å gå med nye billetter, men da var det for sent.

I skrivende stund er det litt uvisst hvordan dette kommer til å løse seg, siden jeg ikke har krysset noen landegrenser etter tapet. Politimannen som skrev en rapport på bussterminalen, sa at alt jeg trengte for å komme meg til nabolandet Chile, hvor Norge har ambassade i Santiago, var hans rapport og kopi av passet mitt (som jeg har). Vi reiste videre, og fikk den lyse idéen å dobbeltsjekke disse opplysningene. Migrasjonskontoret i neste by sa at jeg måtte ha et Interpol-sertifikat (?) i tillegg, men den fulle mannen med solbrillene der, El Director, skjønte ikke helt hvorfor. Men plutselig skjønte han det likevel, og noterte ned opplysninger han allerede hadde fått fra rapporten og passkopien, slik at det virket som han gjorde noe. Hadde det ikke vært for Riccardos flytende spansk, hadde dette kunnet blitt ganske så komplisert. Sertifikatet fra Interpol har jeg nå i hende, kun en dag forsinket. Ambassaden i Santiago er kontaktet. Det gjenstår bare å komme seg gjennom grensekontrollen.

Vel, vel..uhell til side. Nok om det. Måtte bare få blåst det av meg.
Bolivia er ellers et land hvor først og fremst de naturelskende kan boltre seg i et unikt landskap av fjell, vulkaner, geysirer, saltørkener, regnskog pluss pluss. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land, og folk er tidvis ekstremt konservative og innadvendte. Er usikker på om dette dreier seg om misunnelse eller uforstand overfor sånne som meg.

Etter å ha blitt syklet (!) inn i landet ved Titicaca-sjøn, og fått justert lungene til 3600 m.o.h., var første stopp en øy hvis navn ikke boer misforstås. Isla del Sol.
Nei, jeg er ikke i Syden. Dette er ganske så langt unna overfylte hoteller og strender som det kan gå an, og hvorfor i all verden ville jeg vært på et slikt sted ? Det ville ikke falt inn under min definisjon av ro. Nope, dette er en fantastisk liten idyllklump av en øy, helt oppe i skytaket, med en utrolig utsikt over verdens høyestliggende (navigerbare) innsjø, Titicaca. Her ble solen født, faktisk. Ikke verst. Her bor et par tusen mennesker, av inka-herkomst, altså urbefolket, kledt i tradisjonelle klær med sterke farger. Hatten på. Lama og esler. Ingen veier. Og folk snakker i mobiltelefonen...
Vi var så heldige å oppleve en haglstorm, slik jeg opplevde på min aller første tur til dette kontinentet for 8 år siden, men i høyere styrke denne gang. Stormen teppela størsteparten av øya, noe som bare gjorde alt enda mer pittoresk. Gikk hele dagen, tok masse, i etterkant, bortkastede bilder. Solnedgangen var av en annen verden. Det var stille.

Bolivia har opplevd en måned med mye politisk tullball, hvor sittende president Carlos Mesa har vært urokkelig og sammenlignet seg med Che Guevara (som ble drept her), og stupt 60% i popularitet. Det er først og fremst de høye bensinprisene som har irittert folk. Derfor har det vært høy streikefaktor over hele landet, og for oss voldte dette pannerynker da vi kom hit. Transportering var litt på sjangs, man kunne lett endt opp med mo i knærna, og sår i ben og armer. Altså, å måtte gå. Men, vi slapp unna, og kom oss trygt til verdens høyeste hovedstad, fredsbyen La Paz.

Av store byer på dette kontinentet er visstnok La Paz av de tryggere. Byen strekker seg fra dalen opp i fjellene, og i rød-rosa farger og med snødekte fjelltopper som bakgrunn, er byen en fryd for øyet.
Av kuriosaer må det unike fengselet San Pedro nevnes. Det er kun vakter på utsiden av fengselet, inne må de innsatte klare seg selv.  De aller fleste er dømt for narkotikarelaterte forseelser, de har fått lange dommer som de soner etter hvor ressurssterke de er. Ledere er valgt demokratisk. Leiligheter med kabel-tv og bad kan kjøpes. Eller man kan måtte dele celle med 4-5 andre. Fengselet var tidligere åpent for turister, med invitasjon, men etter at en journalist skrev bok om forholdene der, er det nå stengt for besøk. Vestlige innsatte ropte på oss fra den andre siden av inngangsporten, holdt vinflasker i hendene og ville gjerne ha besøk. Vi gjorde uttallige forsøk på å komme inn, traff t.o.m. en tidligere innsatt som lovte å hjelpe oss, men akk. Resultatet ble bestemt og, etter hvert, irritert avvisning.
Skopusser-gutta i gatene er også noe helt spesielt for byen. De dekker til ansiktet, ikke i skam, men mer for å virke mystisk og macho.
Lama-fostre selges på markedene som lykkesymbol.

Like utenfor La Paz ligger verdens farligste vei. Det sies så. Annen hver uke styrter et kjøretoey ut i intet fra denne steinete, svingete og smale veien. Vi fant det for godt å utfordre skjebnen på sykkel, for sikkerhets skyld på en dag hvor det regnet som fy. Etter å ha syklet en times tid i det gufsende, våte været, ankom vi den fryktede veien. Men, etter et kvarter blir vi regelrett kommandert til retrett. 4 - fire - steinras hadde sørget for at veien var ufremkommelig, vi maatte snu, og på veien hjem hadde det gått et ras til der vi tidligere hadde syklet. Det heter vel ikke "The Death Road" for ingenting. Tenkte vi.

Ut fra La Paz la vi i vei på en 3-dagers fjelltur opp i skyene, langs en gammel transportsti brukt av inkaer i gud-vet-hvor-lenge. Med telt. Bratt trasking til 4800 m., deretter slakt ned til 3000. Ruta kalles Taquesi, og blir reklamert som Bolivias svar på Inka Trail i Peru. Det er den ikke. Men turen var bra, den. Og helt fri for turister. Fikk brukt gnagsår-plaster. Ble svett. Møtte kyr.
Turen hjem igjen ble en smule dramatisk, da bussen ikke klarte svingen og knuste et par vinduer mot fjellveggen. Fronthjulet var bare en halv meter fra et fall på mange hundre. Bussen ble løftet av menneskehender (!) tilbake på rett kjøl etter hvert.

Etter den famøse ransepisoden i Oruro, 4 timer med buss sør for La Paz, var Potosi neste stopp. Det blir veldig mye "verdens høyeste" i Bolivia, men dette er altså den bosetningen som med stolthet kan kalle seg by, og som ligger absolutt høyest i hele verden, 4200 m.o.h. Men det var jo ikke derfor vi dro dit. I tillegg til å være en behagelig og fredelig by, er Potosi også dønn avhengig av gruvevirksomheten sin. Det var m.a.o. tid for et lite dykk inn i fjellet. Det ble en umåtelig interessant, men deprimerende opplevelse. Med en blanding av karbon og vann som lyskilde, gikk vi krumbøyd ned i sjaktene. Lukten av arsenikk og asbest førte til hosting umiddelbart. Tre arbeidere dyttet en 2-tonns tralle med stein forbi oss, gjennomsvette. Et par andre spadde stein i et drepende tempo. Vi ålte oss inn i en sidesjakt hvor dynamitt ble plassert i veggene. Jeg var nær ved å hyperventilere i den tynne, og råtne lufta. Dynamitten eksploderte. Arbeiderne klappet: "Explocion muy bien!". Jeg klappet med og syntes 3 timer i klaustrofobiens verden var nok.
Gruvearbeiderne jobber 12-13 timer hver dag, uten mat. De tygger kun coca-blader. De har nylig fått innført legesjekk en gang i året, og statistisk, når de er 35 år er de enten for sjuke til å jobbe, eller så er de rett og slett døde. Men da har familien dems det, etter forholdene, bra. Pensjon blir betalt.

Skal om litt ut i saltørkenen.

Unboliviable !



........................

Aller først: Passepisoden er over, NOT to be continued....Nytt pass måtte til, og det fra Buenos Aires, plukket opp på det norske konsulatet i La Paz. Det førte til at jeg måtte forlate reisefølget i noen dager, men vi teamet opp igjen i Chile. Sånn. Ferdig med det.

Og med det tar jeg av hatten, og trekker fram superlativene. For makan, MAKAN, til naturopplevelse har jeg aldri hatt, som den jeg hadde i saltørkenen i Uyuni i Bolivia, og omegn. Nå kan jeg vel si at jeg har tråkket rundt litt her og der på denne kloden allerede, men dette slår ALT. Ganske godt ned i støvlene også, faktisk. Takket være iherdig masing klarte vi å overtale et reisebyrå til å la oss bo i et hotell bygget av salt (!), midt i ørkenen. Av en eller annen uforklarlig grunn er visst det vanskelig å få til. Hotellet ligner en forsker-stasjon på Sydpolen, og kan huse 27 gjester. Vi var 5, inkludert en rasende festlig, shogun look-a-like japaner. Rundt oss var det hvitt. Helt fram til der himmelen begynte.
Solnedgangen var uvirkelig. Flamingoer flaksende mot skjærende rød bakgrunn. Store vannpytter reflekterte himmelhvelvet. Lett bris. Klokka 6 morgenen etter var det hvite blått, og soloppgangen var.....nei, MAKAN er et dekkende ord.
Og det slutter ikke med det. Man fikk følelsen av å gå på isflak, og ikke salt. Det var bare temperaturen som tilsa det motsatte. Lenger inn i ørkenen var saltet dekket av 5-10cm med vann, null vind, og takket være tyngdekraften skjønte jeg jo hva som var opp, og hva som var ned, men det skal bli interessant å se bildene jeg tok med mitt nye møkka-kamera. Nei, jeg klinker til med et MAKAN til, jeg. Overjordisk.

Lenger inn i dette enestående landskapet, går salt over til fjell, med ti meter høye kaktuser, og fra 3500 til 5000 m.o.h. tårner vulkaner og bisarre steinformasjoner (Salvador Dali: Ryk og reis!). Innsjør i absurde farger pakket med flamingoer. Grønne. Røde. Blå (som ikke er fullt så absurd). Malerisk.
Dundrende geysirer på 5000 meters høyde ved soloppgang var IKKE stygt. Lamaer, alpacaer, vicuñaer gressende på de enorme steppene. Nei, nå må jeg slutte....Jeg må videre.

Etter en to dager lang omvei, igjen via den tidligere omtalte bussterminalen, tilbake til La Paz, traff jeg atter min italienske "loco compañero" helt på nordspissen av et 4600km langt land. Chile.
Som en avslutning på "samarbeidet" hadde vi bestemt oss for å innta horisontalen på mykt, tørt underlag (kjent som sand) med nesa vendt mot vest, mot Stillehavet. Sammen med en iransk flyktning fra Australia. Og pelikaner.
Slutt på hvite dager. Mye moro. Chilenere starter festingen godt etter midnatt, til sent ut i morgentimene, mye likt enkelte jeg er så heldig å kjenne der hjemme. Hvor dere er. Haha.

En søvnrik busstur nattestid førte meg, og bare meg, videre til en liten by godt inne i ørkenen. San Pedro de Atacama. Her er antall turister flere enn lokalfolk, og det finnes selvsagt en årsak til det. Som alltid. Den heter Valle de la Luna, Valle de Marte og El Tatio. Nemlig. Vinden har erodert overflaten til å ligne en annen planet, om du vil, og månelandskapet oppfyller tilnavnene. Nok en solnedgang for minneboka. Det regner aldri der.
Bortsett fra en gang om året.

Å komme til Chile fra Bolivia, er som USA til Mexico, eller Australia til Ny-Guinea (innbiller jeg meg). Fra fattig til rik. Høy standard på mye. Europeiske priser.
Augusto Pinochet kuppet landet i begynnelsen av 70-åra, forbød politiske partier, og regjerte i 16 år. Offisielt er han for syk til å bli straffet for herjingene sine, men han har pinadø vært syk merkelig lenge nå, og mange mener, noe lavmælt, at velstanden ikke hadde vært den samme uten ham. Ironisk nok. Vil noen si.

Ved siden av å være et langstrakt land, kan Chile by på et stort spenn av natur. Skjønt, jeg har sett lite av det. Hele nord er i stor grad dominert av Atacama-ørkenen, og jeg har ikke tid denne gang til å oppleve mer variasjon. På fastlandet.

I dag måtte jeg grave dypt i lommeboka (som jeg ikke har lenger), for å innhente billett til Rapa Nui, Påskeøya. Ettersom jeg er ute av stand til å planlegge særlig fremover i tid, kostet det meg dyrt, men det er det helt sikkert verdt. Nattbussen til Santiago venter, og det viser seg at japaneren fra saltørkenen skal på samme fly. Konnichi wa!
Svingende sverdslag i Heyerdahls fotspor.



Yngve i Copiapó, Chile

RWANDA, november 2006

Vær hilset, godtfolk.
Mens jeg sitter og svetter blant dyrene i Afrika, og alt de har å gjøre, vil jeg veldig gjerne dele noen inntrykk fra et land i hjertet av dette kontinentet, hvor mennesket i sin tid befant seg i startgropa til en evolusjon jeg må være enig i (ikke alle er det) har hatt et vellykket resultat. Jeg er i hvert fall fornøyd med mitt eget vesen. Rwanda - nå tilgjengelig for turister og, ikke minst, trygt å reise rundt i, har tilfredstilt et primalt behov jeg hadde. Og det føltes godt.
I krysningen mellom Rwanda, Uganda og DR Kongo sitter det sånn cirka 300 fjellgorillaer og koser seg, de siste gjenlevende på denne sida av melkeveien. Tanken var å kose seg sammen med noen av dem.
Reisefølget talte 3 italienere.

Rwanda. Alle kjenner til folkemordet. Hutuer og tutsier. To folkeslag med samme utgangspunkt, som endte i et blodbad det er vanskelig å fatte kunne skje. Da belgierne koloniserte landet rundt første verdenskrig, delte man folket i to, og ga mer makt til de litt mer velstående tutsiene, altså minoriteten. Fattige hutuer ble lett å kontrollere. Opp gjenom årene har hutuene protestert, massakrer av tutsier forekom på 60-tallet, og flere perioder med sult og epidemier rammet befolkningen. I april 1994 ble et fly med de daværende presidenter i henholdsvis Rwanda og Burundi skutt ned rett før landing i Kigali, Rwandas hovedstad. Under en time etter attentatet begynte den godt planlagte nedslaktingen av tutsier. Hutu-rebellene hadde en plan om å drepe 1000 tutsier for hvert 20. minutt. I underkant av 1 000 000 mennesker - tutsier, liberale hutuer og et tredje folkeslaget, twa, ble slaktet ned i løpet av 3 måneder, av Hutu-rebeller. Familier drepte hverandre i håp om å bli vist nåde. Våpen fra franskmenn og amerikanere, samt rustne macheter og selvlagde stikkvåpen ble brukt. Verden sto og så på. Med tanke på omfanget av situasjonen, var mediadekningen minimal. FN-styrkene som ble brukt til evakueringen av utlendinger hadde vært nok til å stå i mot angrepet. Eller beskytte, uten å avfyre, som ordrene sier.

Da røyken hadde lagt seg, og de grufulle faktaene kom for en dag, reagerte verdenssamfunnet. Gjennom massivt støttearbeid og pengebidrag har man fått landet opp på et nivå rwandeserne bør være stolte av. På rekordtid, sett i afrikansk målestokk. Gratis offentlig skole, lav arbeidsledighet, en giv blant folk som jeg ikke har sett i nabolandene Kenya og Tanzania. Det løftet Rwanda har fått etter det umenneskelige, tragiske for drøye 12 år siden gjør godt å se. Det bør gi håp for andre afrikanske land, for her har jeg sett en holdning og en lyst til utgjøre en forskjell jeg ikke hadde trodd på før jeg kom. Selv om ingen reagerte da det gjaldt som mest i april 1994, har det strømmet på med støtte i kjølvannet av tragedien. Mange har hatt dårlig samvittighet, med særdeles god grunn. Når det da virker som midlene blir forvaltet fornuftig, har dette ført til at pengestøtten fortsetter.


Rwanda har 7 universiteter. Asfalterte veier. En trygg hovedstad. Nytt nasjonalt flyselskap. Flere museer med fokus på folkemordet har blitt etablert utover hele landet. Selvsagt er det store klasseforskjeller, men ingen tiggere !! Er det mulig ? Som enkeltindivid er det likevel ikke å anbefale å velte ut sin egen velstand (selv om jeg vanskelig kan skjule rasetilhørighet) gjennom å vifte rundt med dyre eiendeler. Som et kamera.
Nok elendighet. Bør vel skrive litt om meg selv også. Kanskje et aldri så lite drama ?

Ankomst Kigali. Visum kan egentlig ikke utstedes på flyplassen, men siden det er første gang jeg er der, får jeg tilgivelse for ikke å ha ordnet med invitasjon, og at jeg ikke visste om et skriv jeg skulle ha funnet på internet, og tatt med. Visum innvilges, og ryggsekken min er borte.
Deretter til ORTPN, Rwandas nasjonale turistbyrå, hvor tillatelse til å besøke gorillaene hentes. Dette hadde jeg booket uka i forveien. 375 $ pr hode, og 29 tilllatelser er reservert den dagen. Antallet tillatelser avhenger av hvor mange grupper med gorillaer som befinner seg i nasjonalparken (Volcanoes National Park), og max 8 personer pr gruppe er tillatt. Nå befinner det seg 7 gorillagrupper i Rwanda, altså 56 personer pr dag. For de som har glemt gangetabellen.
Tilbake til flyplassen, og bagasjen er til alt overmål ankommet. Jeg puster ut.


Minibuss til Ruhengeri. 2 timer. Seteplass til 15. 19 passasjerer totalt. Knærne tett sammen. Medpassasjerene er nysgjerrige på oss, og vil gjerne snakke. Mest for å praktisere engelsk, men også for å utveksle erfaringer og trekke sammenligninger. De snakker om folkemordet, om skolegang, om misnøye med regjering. Men det er også mye smil og latter. Vi er kommet ut i det landlige Rwanda, hvor afrikansk hverdagsliv går som normalt. Landets kjælenavn er "Land of a thousand hills", og landskapet bærer preg av det. Store bananplantasjer. På nye asfalterte veier, uten hull (!!) suser vi forbi markeder, jorder og gårder. Mye folk med diverse varer balanserende på hodet. En kanne med vann, et lite vedlass, klesvask. Et tre. Kvinner og menn. Hvor langt går de, mon tro ? Se det -  en mann på sykkel -  med en geit på bagasjebrettet. Og 4 høner.

Ankomst Ruhengeri. Det er kveld. Taxi videre til Kinigi. 30 minutter. Utover gorillatillatelsen var ingenting booket på forhånd, men guideboka nevner et gjestehus, som i sin tid ble brukt som behandlingssenter for kvinner med traumer etter folkemordet, HIV-positive (etter voldtekt) og lemlestede. To dobbeltrom er ledige. Passer bra. Vi ringer en sjåfør som kan plukke oss opp morgenen etter.

Morgengry. Klokka er 5. Opp og hopp. En fantastisk følelse å vite at dagen i dag vil bli husket for alltid. Det sitrer. Først nå får jeg et godt nok inntrykk av landskapet. Morgendisen har lagt seg over jordene, og utdødde vulkanske fjell danner bakteppet. Det er stille. Sjåføren dukker opp som avtalt, og kjører oss til nasjonalparkens hovedkvarter. Her blir vi gruppert etter eget ønske, og et ønske hadde vi ganske klart satt oss fore. Vi ville besøke den største gruppen med gorillaer, den såkalte Susa-gruppen, som ble udødeliggjort av filmen "Gorillas in the mist" ("I fjellgorillaens rike") i 1988, var det vel. Filmen omhandler den amerikanske primatologen Dian Fosseys liv, og hennes kamp for å beskytte gorillaene mot snikskyttere. Hun måtte betale den høyeste pris for sin innsats, og ble drept med machete mens hun sov. 3 år senere kom filmen.
Vi er 6 stk. i vår gruppe. En inder med et bokprosjekt om evolusjonen, en amerikansk student, samt de samme 3, alltid-snakkende, italienerne. Vi registerer oss, og forsikrer at vi er friske alle mann, for med selv en liten forkjølelse hadde vi blitt nektet adgang. Gorillaene må ikke utsettes for smittefare. Sjåføren tar oss med på steinete veier opp mot fjellene. Barn roper og vinker, løper etter bilen. De vil ha karamell, penn, papir. Egentlig hva som helst. Noe. Bilen skraper mot steinene, kjører sikk-sakk mellom alle hullene, og etter tre kvarter stopper den. Fordi vi er fremme. Ut og gå.

To guider følger med oss. Det samme gjør to bevæpnede soldater. Vi befinner vi oss tett på grensen til DR Kongo, som nylig avholdte sitt første demokratiske presidentvalg på evigheter. Regjeringsstyrker og gerilja har patruljert, og hatt hyppige trefninger, i området. Men nå er det trygt, blir det sagt. Bevæpningen er kun en sikring. Soldatene forbyr oss å ta bilder av dem. Så jeg tar ett.

Vi ankommer en port. Uten dør. Det er en åpning i et steingjerde som markerer begynnelsen på en bambusskog vi må forsere. Guidene går opp i fjellene hver dag, og vet nogenlunde hvor gorillaene befinner seg, ettersom de (altså gorillaene) beveger seg rundt en kilometer i døgnet. Stien mellom bambustrærne er bred, men etter en halv time skrenker den seg inn. Liten plass til armslag, og hodene bøyes. I det vi er i ferd med å begynne stigningen ut av skogen, finner vi første spor etter apene. En liten gjørmehaug på størrelse med mine to føtter. Gorillabæsj.

Guiden tar frem walkie-talkien. En gruppe soldater lenger fremme, og høyere oppe, rekogniserer for oss og viser vei. Vi er i jungel. Machete taes i bruk for å gjøre stien fremkommelig. På grunn av høyden er det ikke spesielt varmt, og etterhvert som lianene er forsert og jungelen tynnes ut, merker vi regnyr i lufta. Der fremme er det en glenne.
Det stikker på leggene og på ryggen. Jeg har tråkket på noen brennesler, og slept meg langs noe tornekratt, så det svir. Men bare litt. Dumt å klø. Vi står i åpent landskap, i en slags eng av bregner, nesler, lyng og gud-vet-hva. Planter. Det lukter sterkt og friskt. Jeg tar på regnponchoen, og følger etter de andre. Etter et kvarters tid når vi soldatene som har gått foran oss, og guiden ber oss om å legge igjen sekken, gå på dass, og ta med kamera. Etter å ha vært på dass, vel og merke. Gorillaene er nær.

Jeg går først. Rett bak guiden. Instruksene er klare. "Beveg dere langsomt. Ingen raske bevegelser. Ingen peking. Ikke snakk høyt. Skulle en gorilla fatte interesse og komme mot deg: Rygg langsomt bakover. Skulle den angripe: Sitt stille !"  Prøv å fortelle overivrige italienere, verdens mest gestikulerende, om ikke å avgi lyd i en slik situasjon...

Etter bare noen meter ser jeg en skygge midt i det grønne landskapet, men det kan vel ikke være noe annet enn en skygge ? Men den beveger på seg. Det virker som verdens mest naturlige ting at jeg plutselig ser en stor hunn-gorilla bare 5-6 meter til høyre for meg, sittende under et tre, halvt tildekt av mose og grass. Den stirrer dovent på meg, mens den tygger på noen blader. Skyggen der fremme er definitivt mer enn en skygge, og det er flere av dem. En ung hann sitter på toppen av en busk med armene i kors, og ser rett på oss. Guiden knurrer. En rolig, dyp, knurring for å vise at "alt er coolt, mann". Knurringen besvares.

Vi befinner oss midt i flokken. De sitter der de aller fleste, og de spiser. Gorillaer er primært vegetarianere, de tygger i seg 50-60 forskjellige plantearter, men livnærer seg også på insekter og maur. Jeg kjenner en slags dyp menneskelukt jeg ikke helt klarer å beskrive, en slags ur-stank. Fram med kameraet. Susa-gruppen er verdens største, og teller 38 dyr, men hvor er sjefen ? Gutta vil se de største dyra, og damene de minste.

Vi står samlet da vi ser kraftige bevegelser i en busk. Med et grynt entrer en stor hann. Den har har en markert, bred sølvstripe rundt livet. Det er en silverback, på rundt 200 kg, og den passerer uanfektet rett forbi oss. Guiden forteller at det er vise-sjefen i hierarkiet, at det befinner seg en enda større et sted i buskene, og at vi snart skal få se den. Pulsen min hadde roet seg, men gjorde nå breaksladd og akselererte opp farlig nær varsellampene.

Inderen i gruppa vår hadde gjort dette en del ganger før. Men også han fryser til da en yngre hann synes denne mannen er litt for brysom, og langer ut med armene for å markere. Et slags slag treffer inderen i skulderen, og guidene knurrer og knurrer. Det blir rolig igjen med en gang, og spisingen fortsetter. Da kommer han. Sjefen.

Gruppas leder kommer brøytende, og brautende, fram fra litt høyere oppe i fjellskrenten. En silverback på 210-220 kg, med et hode minst 5 ganger større enn mitt, setter seg resolutt midt i flokken. Umiddelbart legger en av hunnene seg på ryggen foran ham, og gjør seg til. Sjefen sitter og spiser, ser på oss, stopper opp, fortsetter å se på oss, åpner munnen i et slags måpende, overrasket uttrykk......og fortsetter å spise igjen.

Vi får bare en time med gorillaene. De skal beskyttes, og ikke tilvennes. Det har regnet tett de siste 10 minuttene, og tåka har siget inn over buskene. Det er virkelig "Gorillas in the mist", dette her. Vi må gå.
På veien ned blir vi totalt gjennomvåte, vi sklir og detter, men ler og prater. Møtet har vært en unik opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Ellers har jeg det også bare bra, her jeg ligger og slenger på kysten av Kenya. Tungt å måtte drive og dra på safari hele tida og dykke litt. Og sånn.
Nå stenger internettkaféen.




Yngve i Watamu, Kenya