Men først en liten rekapitulering. Den siste uka i Australia fortsatte der de forestående slapp. På veien. Alt i alt tilbakela jeg 11000 km, de siste ble benyttet til å beskue den sørlige kysten rundt staten Victoria. Med leid bil fra Melbourne. Langs the Great Ocean Road ligger det flere nasjonalparker, i den mest berømte av dem kan man se tolv apostler. Apostlene er klipper revet løs fra land etter tusener av år med erosjon fra havet. De danner et landskap i postkort-kvalitet og er simpelthen et imponerende syn. Nå var det meningen at jeg skulle vedlegge et lite fotografi, men svensken som var så hyggelig å ta bildet av meg foran klippene, var ikke mer hyggelig enn at han har latt være å maile meg det. Vel, kanskje senere. 
Vima rundt i byen et par dager, tok farvel med mitt italienske reisefølge for den siste måneden, puber ble besøkt, filmer ble sett, morsomme og usaklige samtaler fant sted. Deretter: Ut på vingene.
Til Fiji. Kjøpte billetten to dager før avreise. Det ble dyrt, det. Men vel verdt pengene. 
Fiji ligger på 180 graders meridianen, altså 12 timer foran Greenwich, 11 foran Norge. Turisme og sukker er hovednæringen. Mange husker sikkert opptøyene fra i fjor, hvor et kupp ble utført for å fjerne den sittende indiske statsministeren. På Fiji er nemlig fijianere i flertall, mens fiji-indere kontrollerer størstedelen av businessen. Det liker ikke fijianerne. Om en måned er det nytt valg. Følg med i avisa. Her har jeg falt tilbake til slaraffenlivet igjen. Igjen og igjen, fru Blom. Hei til dere som husker Zanzibar, forresten. Jeg hadde to hovedmål for øyet: Jeg ville, nei jeg KREVDE, å få dykke med hai. Dernest ville jeg finne en øy med minimal turisme, og mulighet til å komme tett på lokalbefolkningen.
Jeg traff innertier.
Etter først å ha fått avlyst et dykk grunnet høy vindstyrke, og ventet ytterligere to døgn blant fulle 20-åringer på en overturistifisert liten flekk av en øy (gikk rundt "øya" på 5 minutter), var det endelig tid for å mate fiskene. De store fiskene. De med veldig skarpe tenner.
Dykkerinstruktøren tok med seg en sekk småfisk ned i dypet, og vi fulgte etter. Sittende på kanten av revet kunne vi alle se hvordan haiene sirklet inn dykkeren før han slapp sekken, og det ble fritt fram for glupske rovfisk. 10-12 haier, revhai heter vel arten på norsk, 2-2,5 meter lange, kastet seg over middagen med en appetitt som får Homer Simpson* til å blekne.
Røsk. Riv og slit.
Og der sitter jeg., 3-4 meter unna og tenker: "Rolig nå, ikke få panikk. Det er jo bare fisk." Jeg må si jeg overrasket meg selv. Jeg var rolig. Det VAR jo bare fisk.
Og det var jævli kult.
Øya "mi" fant jeg etter en 7 timers båttur. En alldeles perle av en øy, slik jeg ser det. Stranda hadde sett sine bedre dager, men båter gikk i skytteltrafikk til naboøyene hvor snorkling var bra og været sånn passe. Men øya jeg bodde på hadde akkurat det jeg ønsket meg akkurat da. Akkurat. 4 små landsbyer og en liten skole var alt av sivilisasjon. 3 backpacker-hoteller med 4-5 gjester på hvert sted (mye tall i dette brevet, gitt). I hver sin lagune. Azurblått vann.
Dag 1 tilbrakte jeg på skolen, hvor det ble spilt opp til dans for å feire at man hadde samlet nok penger til ny kopimaskin. Dag 2 lå jeg langflat på strand og i vann på location til filmen "Den Blå Lagune". Om kvelden var det mer lokal underholdning, tradisjonell matservering og, ikke minst, drikke. Kava het drikken, og smakte sølevann. Et klapp - drikk - tre klapp, var ritualet man måtte følge. Det ble mye klapping, og det hadde sin effekt.
Dag 3 regnet det. Det er i dag. Tok sjøfly inn til land i morgentimene, det dukket opp 6 timer for tidlig. Så mye betyr tida her nede. Fiji-tid.
God dag til dere og god natt til meg.
Yngve i Nadi, Fiji.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar