NEW ZEALAND, august 2001 - to reisebrev som ett.

Vinter og minusgrader. Vulkaner og regnskog. Varmekilder og.....rugby. Dette kan man se og føle i et land så langt unna som det omtrent er mulig å komme utfra Norge. Jeg er på New Zealand. Med lue og votter.

En øy i nord og en øy i sør danner mesteparten av dette landet. Jeg har så langt trålet meg gjennom den nordlige biten, hvor 3 av landets knappe 4 millioner innbyggere holder til.

Den største byen, Auckland, huser alene omtrent en tredjedel av den totale befolkningen.
Folk her liker å kalle seg kiwier, etter landets nasjonalfugl (som forresten er på randen av utryddelse). De overgår australierne hva angår vennlighet, de hilser på deg på gata og er, uten unntak, alltid hjelpsomme. New Zealand er et sporty land, lik "storebror" i vest.
Bungy-jumping (strikkhopping) har sitt utspring herfra, og rafting, fallskjermhopping og fjellklatring er andre tilbud innenfor sjangeren "ekstremsport". Mye ekstremt her, i grunn.

De første dagene tilbrakte jeg i møkkavær på nordspissen. Kaldt og vått. Og folk gikk i shorts ! Værbitt og hardhudet folkeslag, med andre ord. Jeg trosset vær og vind og gikk en tur i skogen. Regnskogen. Det var ganske så nytt for meg å oppleve fuktig tropeskog med kvikksølvet bare så vidt over null på gradestokken.

De første bosetterne her, maoriene, er vel integrert i samfunnet, og spiller en ganske annen rolle enn det f.eks. aboriginerne gjør i Australia. Dessuten er de flere. Eller kanskje det bare er New Zealand som er lite ? Det beste stedet å oppleve maori-kultur i NZ, er i Rotorua. Maoriene har sin egen liten landsby i strøket, og jeg fikk overvært en liten haka.
Haka er maorienes eldgamle krigsdans, og blir fremført med høy aggressivitet av men only. Blodsprengte ansikter, trampende føtter, høye rop og skjærende grimaser skulle i sin tid sørge for å skremme vannet av folk som yppet seg. Mulig det virket, ja.

Området rundt Rotorua damper. Geotermisk aktivitet, kalles det. Grunnen slår sprekker og det er fritt frem for geysirer og røyk fra Jordas indre. Dette sørger for et alldeles fantastisk landskap, og lokalfolket vet å utnytte dette fenomenet. Ingen elektriske varmeovner i trehusene der omkring, nei.
All varmen fra bakken sørger også for en del naturlige varmekilder, og en dukkert i en av disse er ikke å forakte. Utendørs, i kulda, med en pils i handa. Helt ålreit.

Buss og tog er dyrt her. Derfor fattet jeg et klokt valg: Ut med tommel'n. Inn med bilen.

Haiking er latterlig enkelt i dette landet hvor, som nevnt, folk er usedvanlig hjelpsomme. Jeg har så langt rundt dusinet med haiketurer på samvittigheten, og har sjelden måttet vente mer enn et kvarter før en vennlig sjel har plukket meg opp. Man treffer jo lokalfolk på denne måten, og de har alltid en historie å fortelle. Og det er helt trygt. Eller det trodde jeg, helt til jeg fikk haik med et vrak av en varebil, og sjåførens overivrige pitbull bykset frem og beit meg i geiteskjegget.
Au-au.

Tommelen brakte meg videre til Taupo, midt på øya. Nå skulle det gåes.

Tongariro Crossing skrytes av å være New Zealands beste en-dags fottur, så det var ikke noe å lure på. Opp i høyden bar det, forbi frosne, grønne, innsjøer og opp til et rødt vulkankrater. Her var det snø også. Og tett tåke. Minimal sikt da jeg kom til toppen av vulkanen, og maksimal sikt på toppen da jeg kom ned igjen. Typisk, det.
Turen var uansett fortreffelig.

Etter et ubetydelig todagersstopp i Napier, kjent for sin Art Deco arkitektur (ikke spør !!), haiket jeg videre sørover. Stoppet noen timer i landsbyen Norsewood, et lite stykke Norge. Majoriteten av stedets noen-og-hundre beboere er av norsk avstamning. Joda.
For 130 år siden ankom skuta "Høvdingen" New Zealands østkyst. Med enveisbillett ombord var 460 norske nordmenn, i tillegg til et par dansker, og de fikk tildelt en liten flekk land. Her skulle de bygge. Her skulle de bo. Et lite museum i "byen" forteller hele historien, og stedets cafe, Høvdingen Bistro, var pyntet med norske flagg (svenske og danske også) samt plakater fra Sognefjorden og Prekestolen. Gatene hadde navn som Eriksen Street og Gundersen Street, og jeg rundet av med et besøk til kirkegården. Mye norsk der også, naturlig nok.

Sover i Wellington i natt. Landets hovedstad. Byen er som de fleste andre byer. Ikke no' spess. Bra museum, forresten. Det forteller det meste av historien bak landet, fra geologi til immigrasjon. Dessuten er det en knakende god irsk pub her, og i går var det fest med sang og dans. Befriende å kunne gå inn i en bar uten å måtte overvære enda en rugby-kamp.
Rugby er nasjonens besettelse.

Avslutningsvis en verdensrekord.
Det lengste stedsnavnet på kloden finner man her. Trekk pusten, og gjenta etter meg:
Taumatwhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahurunokopokaiwhenuakitanatahu.


Det er en knøttliten plass.....

Yngve i Wellington, New Zealand.


..........................................


Sørøya på New Zealand er på mange måter lik Norge. Her finner man fjorder, isbreer, hval og skibakker. Det lar seg vanskelig gjøre å rekke over alt på to uker. Det har jeg derfor heller ikke gjort.

Et slemt forkjølelsesvirus sørget for at jeg måtte bremse ned på aktivitetsnivået en stund. Med trynet fullt av slim har jeg allikevel fått padlet på havet, trasket på isbreer og hoppet i strikk. Har beveget meg raskt, med tommel og buss, og opplevd at folk i sør er enda mer imøtekommende enn de i nord. Det trodde jeg knapt var mulig.
Typisk for kiwier (les: folk fra NZ) er at alt skal så inn i granskauen grundig forklares. Spør man f.eks. om hvordan været blir i morgen, så får man et helt værvarsel til svar.
Hvis man spør om veien til et sted, så får man den. I detalj. Samtidig er de fleste forbausende beleste hva angår landets historie. Kanskje fordi det er ung nasjon. Yngre enn Australia.

Padle, ja. Meldte meg på en liten havkajakk-tur i Abel Tasman nasjonalpark, hvor turkisfarget vann, regnskog og brenngule strender skapte en praktfull naturopplevelse. I tillegg et betydelig maritimt dyreliv med sel, delfiner og en pingvin. Den var liten og blå.
To timers sikkerhetsbriefing og en times lunsj sørget derimot for at padleturen ble altfor kort. Og dyr. Prisen på aktiviteter, og de er det vanvittig mange av, er skyhøy. Selv for en nordmann.

En svensk fyr jeg traff i Sydney dukket omsider opp, og jeg ble til vi. Artigere å haike da. Men lengre ventetid. Fartet ned mot vestkysten, forbi gårder med sau, kyr og hjort. Hjorteindustrien er stor her, og kjøttet eksporteres til Tyskland. Interessant ? Nei vel.
Mer interessant, for meg, var det å tilbringe tid i små landsbyer langs vestkysten, møte de mange originalene der, overnatte, og haike videre. Havnet bakpå planet på en pick-up, måtte bruke sekken som pledd og frøys godt. Allikevel, det har ikke vært så kaldt som jeg hadde forespeilet meg. Kun noen få minusgrader nattestid.

Is er kaldt. Masse is er kaldere. Men å gå på is er ikke så kaldt.
På New Zealand er det to isbreer som vekker turisters oppmerksomhet. De heter Franz Josef og Fox. Jeg, rettelse, vi tok helikopter opp på førstnevnte bre, og trasket rundt et par timer. Med pigger under støvlene og ishakke i handa, tynte vi oss gjennom issprekkene. Franz Josef er den raskeste isbreen i verden, og er også den som befinner seg nærmest åpent hav.
Blå is. Hvit is. Gjennomsiktig is. I alle forskjellige former. Spektakulære greier.

Herfra ble det buss. Problemet var nemlig at det bor fint lite mennesker i denne delen av landet, faktisk bare 25 000 på vestkysten, og da tar det tid å haike. Nå endret landskapet seg. Fra forblåst kyst til snødekte fjell og alper. Hadde seriøse planer om å stå på ski, men bakkene var isete og det var rekordlite snøfall til å være på denne tiden av året. Også svindyrt, og da var det like greit å spare pengene. Dessuten er bakkene bedre i Norge.
Vi dro derfor direkte til senteret for halsbrekkende adrenalinkick. Dit "alle" som farter rundt New Zealand, og de er det mange av, før eller siden stikker innom: Queenstown.

Jet-boating, white-water rafting, river surfing, white-water sledging, paragliding, parachuting, skiing. canyoning, mountain biking, horseriding, motorcycling, walking....Brosjyrene er fulle av tilbud, og naturopplevelsene rundt byen og dens fenomenale "setting", med innsjøen og de massive fjelltoppene, skrytes opp i skyene. Det kan bli for mye av det gode. Det er bare det at det stemmer veldig godt. Og jeg mener jeg er en nøktern mann.

Jeg har utelatt en aktivitet. Den kommer nå.
134 meter høyt. 8 sekunders fritt fall. Verdens nest høyeste i sitt slag. Jeg har debutert som strikkhopper. Bungyjumping. For et rush !!!
Med puls på hundre-og-jeg-vet-ikke-hva stupte jeg ut i det. Kunne ikke la være å skrike hele veien ned, før strikken strammet seg, trakk meg opp, og man opplevde en slags vektløshet. Da skreik jeg igjen. Hendelsen er festet på video og sendt til Norge.
Det meste blir et antiklimaks etter noe sånt. Som for eksempel å gå opp verdens bratteste gate (!) i universitetsbyen Dunedin på østkysten. Eller å bivåne snowboardnisser utføre saltomortaler i downtown Christchurch. Da ser jeg mer frem mot varme i Los Angeles om tre dager.


Far skal kaste frakken nå.

Yngve i Christchurch, New Zealand.