MEXICO, september/oktober 2001 - en sammensetting av fire reisebrev.

(Innhalering.)
Tequila, macho, amigo, gringo, burrito, nacho, enchillada, salsa, sombrero, mariachi, taco,
señorita, sol, coroña, peyote, mescal, fiesta, siesta,........Og så videre.
Joda, Mexico er landet og landet er Mexico.

Med ordbok i bukselomma og i ensom majestet, entret jeg Latin-Amerika helt nord i Mexico.
For to uker siden. I et område hvor ett tusen ulovlige immigranter krysser grensa daglig (!), og narkotika-trafikken er høyere enn de fleste andre steder. Høres farlig ut, kanskje. Det var ikke det. Bodde i grensebyen Nogales over natta, før jeg hastet mot vestkysten. Gjennom semi-ørken, som det heter, med spredt vegetasjon og gråbrune fjell. Den nordlige biten av landet har ikke stort å by på for en turist med stadig ønske om å oppleve nye ting. Med ett unntak: Copper Canyon. Barranca del Cobre.

Hvis noen vet om et godt norsk ord for "canyon", så kom med det !
Etter et par lange, svette bussturer, og opphold i to kystbyer i en alldeles forferdelig jævli hete, som gjorde det bortimot umulig å involvere seg i konstruktiv aktivitet, hoppet jeg på Mexicos mest berømte togtur. En veldig langsom sådan.
11 timer inn, og opp, i et område bestående av mer enn 20 canyons. En elevasjon på 2400 meter, til landsbyen Creel, og med en temperatur på linje med en god norsk sommerdag. Aaah.
Her møtte jeg reisefrender og indianere. Og ble i 3 dager. Syklet meg nesten bort i marka en dag, blant furutrær og gardsbruk, og toppet opplevelsen med å slite i stykker kjedet på sykkelen. Måtte sparke/trille sykkelen 30km tilbake til landsbyen, langs en skogssti, og presterte å bli kraftig solbrent også. Igjen. Null grunnlag etter kalde New Zealand.
Ellers var Creel et avbrekk. Sosiale sysler som drekking var obligatorisk med så mye hyggelig selskap. Traff en ire med meterlangt skjegg som hadde reist i 40 år. Slå den.

Mexico er et land med lang krigshistorie. Mange utenfra har brydd seg. Spanjolene mest. Conquistadorene. Men internt har det også hanglet. En hel del.
Pesoen (landets klingende mynt) opplevde en kollaps på midten av 90-tallet, som rammet de fattigste hardest, og som naturlig nok førte til økt kriminalitet. Landeveisran skjedde ofte. Lommetyver herjet blant turistene. Etter 70 år med regjerende hoder fra samme parti, stemte folket nytt og annerledes i fjor sommer. Det er optimisme igjen. Folk smiler.
På tross av nedgangstida, synes jeg det er overraskende høy velstand å se hos disse menneskene som topper statistikken som landet med høyest Coca-Cola konsum i verden.
En tilleggsopplysning der.

Tilbake til min virkelighet. Dro på en ganske hårreisende busstur ned i bunnen av canyonen. Smale, støvete og humpete grusveier med en klarering på en meter flere steder. En litt ukonsentrert sjåfør kunne ført til et sabla høyt fall, som igjen ville ført til at jeg ikke hadde fått skrevet dette. Men for en utsikt !
Canyonen er fire ganger større enn den grande i USA, og i helt andre farger. Grønt og gult og brunt. Med mye kaktus og annet buskas. Jeg tilbrakte et par dager i Batopilas, en enda mindre landsby, nede i varmen i dalen. Her gikk livet i slow-motion. Gutta i hvite cowboyhatter. Kåte bikkjer. Steinbelagte gater.
Jeg hoppet i elven, besøkte en gammel katedral og indianere i huler, spilte biljard med lokiser, lyttet til mariachier (menn med gitar) og leste i bøker. Slappet av.

Tilbake i Creel. Vekk fra Creel. Det var langt til neste mål, og tid til et par mindre betydelige stopp i Chihuahua og Torreón. Som allikevel satte sine spor. For i byen med hundenavnet sa magen omsider i fra at jeg hadde kommet til et fremmed land. Til de grader.
Hadde selskap av ei norsk jente som fikk samme problemet, og det ble utblåsning i full stereo. Ikke morsomt. Fremme i Zacatecas hadde ondet roet seg ned. Der er jeg nå.

Byen er en liten perle. Ankom på siste dag av en tredagers festival, og rakk å få med meg en parade langs hovedgata, og danseoppvisning foran katedralen på kveldstid. Artister fra mange europeiske land deltok (t.o.m. Finland), og tusenvis av tilskuere flokket seg i gatene og rundt sentrum. Det hele ble avsluttet med et fyrverkeri av aller beste sort, og jeg måtte løpe vekk for å unngå å bli truffet av ildregnet fra himmelen. Fiesta !!!
Zacatecas er en rik by. Sølv er årsaken til det. Fikk en omvisning i gruvene, som nå ikke lenger er i drift, hvor barneslaver jobbet seg i hjel for rundt hundre år siden. En til fem arbeidere omkom daglig. Resultatet er en by med flott arkitektur, hellebelagte gater og folk som generelt har det godt. I går kveld var det ny fiesta. Et vandrende orkester med et kobbel av mennesker i energisk dans passerte hotellet jeg bor på. Alle på hotellet fulgte etter, og vi danset oss gjennom gatene til eggende latino-musikk, skålende i mescal og tequila, og ropte "Viva Mexico" til vi ble hese. Jeg sov lenge i dag.


Det var visst et bryllup i Oslo her om dagen. Gikk jeg glipp av noe ?

Yngve i Zacatecas, Mexico. 

...................................................

Midt i all elendigheten i New York så er nå jeg fremdeles på tur, jeg da.
Og jeg tar meg god tid. Har bare en drøy måned igjen før retrett nå.
Rett på sak: Har vært byturist de siste ukene. Jeg befinner meg fremdeles nord for Mexico City, i høylandet. Varm, behagelig temperatur. Nå høljer det.

Spøkelsesbyen Real de Catorce kan ikke kalles en by. Den passerer såvidt kriteriet som landsby. Med noen få hundre innbyggere, hus i ruiner og stein i gatene, ga Real en helt spesiell atmosfære. Menn til hest og esel. Fjellheim og ørken rundt.
Var i firspann med representanter fra Tyskland, Sveits og Frankrike, og ble supplert av en hippiegjeng fra Texas, og et irsk par. Og en nederlender. Internasjonalt selskap. Har truffet flere av dem igjen senere på turen.
Landsbyen var et sånn typisk "hang-out" sted, med lavt aktivitetsnivå. De som har sett filmen "The Mexican", vil ha fått et lite glimt av stedets utseende. I etterkant av filmen opplevde Real stor etterspørsel fra rike amerikanere, som ville kjøpe seg et bosted/ruin. 200 000 dollar betalte en fyr for en haug med stein.
Selv tok jeg noen fotturer i heimen. Spiste kaktusfrukt. Søtt. Fikk nåler på tunga. Au.

Deretter et langt stopp i Guanajuato. Grunnet tidligere gruvedrift, var topografien i byen helt spesiell. Tunneler under bebyggelsen. Praktfulle hus fra kolonitiden. En haug med museer.

Jeg besøkte et par av dem. Mumie-museet med verdens minste mumie, og Don Quixote-museet fra boken jeg aldri har fått lest. Mumiene var naturlig mumifisert, mineralene i jorda sørget for det, og de var groteske som fy. Gravide mumier og verdens minste mumie (et nyfødt barn), for å nevne noe.






Guanajuato er en universitetsby som også huset 41 eks-phil.-studerende nordmenn. Festlig ble det, ettersom jeg kun hadde truffet to de siste to månedene. Byen var ypperlig til å studere spansk. I.
Derfor meldte jeg meg like så godt på et 4-dagers kurs. 4 timer om dagen. 3 forskjellige lærere. 1 elev. Det var meg. All undervisning var på spansk, og det var fy skam å snakke engelsk, selv om lærerne forstod. Dette førte til at unge Pedersen brukte litt lang tid på å få en del forklaringer inn i skallen. Skjønner ennå ikke helt hva refleksive verb er f.eks. Tvangsspansken førte naturlig nok til en forbedring i min egen spansk, tross alt. Kan vel si at jeg har oppgradert meg fra "bittelitt" til "litt". ¡Si, puedo decir hablar un poco espanol ahora, pero hay lejos caminar ! Eller no´sånt.
Folk er også generelt blide og tålmodige hver gang jeg prøver å stotre frem noen spanske fraser.

Alle byer i Mexico, så vidt jeg vet, pyntes nå opp til fest. Det er nasjonaldag den 15., og med tanke på hvor patriotiske og stolte folk er i dette landet, så kommer det til å bli et skikkelig haraball. Meksikanerne er utrolig flinke til å feste. Ikke fylle. Feste.
Hver dag, hver eneste dag, er det musikk og sang i gatene. Og dans. Tradisjonene bevares. Dette landet har også en mengde revolusjonshelter, og de vil bli hedret om noen få dager. Pancho Villa, Miguel Hidalgo, Alvaro Obregon og Benito Juarez ringer kanskje en bjelle for de av dere som var ekstra våkne i historietimene. Det var ikke jeg. Jeg hadde hørt om en av dem før jeg kom hit. Gatenavn og statuer (det er monumenter overalt), sørger for at folk ikke glemmer navnene.

I hvert sentrum i en meksikansk by troner det en katedral. Spanjolene brakte katolisisme til Mexico, og det holdes seremonier dagen lang. Utenfor katedralen i San Miguel de Allende var det fest (igjen!) med fyrverkeri, dans og tradisjonell musikk. Byen har et stort antall utenlandske innbyggere, et av de største i landet. De aller fleste er amerikanere. Rike amerikanere.
Jeg havnet i et 2-millioner-dollar hus en kveld, som statist i en videoproduksjon, hvor alt jeg skulle gjøre var å danse og se amerikansk ut. Gratis mat og drikke. Spesielt drikke.
Artig å se et profesjonelt videokamera igjen, forresten.
Menget meg med hippier, svømte i varmekilder, gikk tur i en liten canyon full av kaktus, ble spist av mygg, ble solbrent igjen og var enige med alle ekspatriarkenes reaksjoner da det smalt i New York: "Man, that's some crazy shit ........!"

I dag har jeg vært på en liten sjø utenfor en liten by. En innsjø. Det er ikke så mange av dem her til lands. Mange turister er her og alle er meksikanere. Også meg, da. Får en del blikk, men det kan jeg vel i største grad takke mitt 8-måneders, røde, geiteskjegg for.
Nå spilles det musikk i gatene (igjen, igjen !), og jeg har sittet stille lenge nok.


Viva la vida loca

Yngve i Patzcuaro, Mexico.

.................................................

Sommel.
Det er jeg som somler. Med reisebrevskrivinga. Jeg nærmer meg slutten på reisinga nå, og har vært litt sløv i det siste. Pytt.

Må spole tilbake tre uker. Var i Taxco i fem dager. Byen må vare blant de bratteste jeg har opplevd. Smale gater i brostein og VW-bobler overalt. De gode gamle modellene produseres, såvidt meg bekjent, kun i Mexico (muligens i Brasil også), og det kryr av dem sør i landet. Byen er landets sølvhovedstad, med 300 butikker. Det er ganske mange det, når innbyggertallet er på knappe 80000. Billig var det også, men jeg er ingen stor tilhenger av metallet, og lot være å kjøpe. På nasjonaldagen var det musikk og dans på torget, og enkelte skjøt med pistoler i lufta. Skarpe skudd. Vill vest. Jeg var full.

Det urbane monsteret av en hovedstad kan vise til tall som kan skremme enhver på flatmark. Forurensingen er på høyden av det aller verste. Kriminaliteten setter nye rekorder.
Noen fortalte meg at drap finner sted hvert 37. sekund, men det kan da umulig stemme ? Det blir jo mange tusen daglig, det !! Ingen vet med sikkerhet hvor mange mennesker som bor innenfor bygrensa (og hvor går den, forresten ?), men det anslås et sted mellom 25 og 32 millioner. Verdens største, under tvil (Tokyo, Mumbai, Delhi osv.)
Derfor var det med forbauselse og lettelse at jeg kunne konstatere at byen var trygg. Som bare det. Den sov til og med om natten. Det var stille !! Hvor var alle de slemme menneskene ? Ikke i sentrum av Mexico City, i hvert fall.

Startet mine besøk til de mange ruinene med å besøke Teotihuacan rett utenfor hovedstaden. Den gamle azteker/toltekstaden kunne by på to enorme pyramider. Mine to første. Var vel ikke så altfor imponert. Det var jo bare to trekanter. Og mange plagsomme folk med souvenirer til salgs.
Så var det å legge til et par steder i kategorien "ubetydelige stopp", som Puebla og Oaxaca.
De som har vært i Mexico vil antagelig bestride den påstanden, men jeg hadde fått nok av byer på et tidspunkt. Jeg ville til kysten. Til sjøen. Til stranda.

Været var grått, men havet var varmt. Lufta også. Fire veeeldig avslappende dager i Zipolite på sørvestkysten av Mexico. Kunsten var å gjøre så lite som overhodet mulig, og det klarte jeg med glans. Hengekøye-tempo.
Denne delen av kysten er et stort klekkeområde for egg fra havskilpadder, men jeg gadd ikke å prøve å undersøke nærmere engang. Satser på at det var off-season.

Opp i høylandet igjen. Til det kaldeste stedet i landet til nå. San Cristobal de las Casas.
Lang busstur for å komme dit fra kysten, men jeg sov godt i setet. San Cristobal i seg selv er en flott koloniby, men igjen, jeg hadde sett en del fra før. Og de var bedre.
Jeg ble lurt opp på en hest. Red opp til en indianerlandsby, og overvar en kirkeseremoni. Veldig bra. Sist jeg var til hest var jeg 12, og det var en heller selsom opplevelse, så jeg var litt skeptisk. Ingen grunn til det.
Det ga faktisk mersmak, selv om rævva mi var uenig. Fire støle timer til ende.

I det siste har det altså blitt en del (kultur)historie. Mexico var jo i sin tid bebodd av mange indianerstammer, og er fremdeles det, men de gamle har mer eller mindre dødd ut. Aztekerne. Toltekerne. Mayaene. Det er flust av ruiner, pyramider og fornminner, og jeg har nå etter hvert begitt meg ut på "lysløypa", La Ruta Maya. Den inkluderer Yucatan-halvøya i Mexico, nordlige Guatemala og Belize.
Det er spesielt mayaenes historie som fatter interesse, og det av forståelige grunner. Lenge før Galilei og da Vinci, og gud vet hvem, kunne mayaindianerne med fantastisk nøyaktighet fastslå datoer for, blant annet, solformørkelser. Dessuten viste de seg å være ingeniører av ypperste klasse. De bygde faktisk pyramider med lyd !!
Langs denne maya-ruta kan man altså suge inn så mye historie at det simpelthen kan bli nok. Noe det kanskje også har blitt. Men absolutt vel verdt.

I motsetning til San Cristobal, vil den siste tida før hjemreise by på et ganske så varmt og fuktig klima. Begynte med Palenque i sør, som vel er den mest spektakulære av alle mayaruinene i Mexico, først og fremst takket være settingen. Jungel.
Ruinene kan likevel ikke måle seg med Angkor i Kambodsja. Her er ruinene dårligere bevart. Det er svært få innskjæringer. De er mindre. Selv om jeg i dag nesten endret mening.
For nå er jeg i Guatemala. Kom i går. Drar i morgen. Til Belize. Eneste grunn for dette korte besøket heter Tikal. DET er den mest imponerende av alle mayaruinene. Og beliggenheten er virkelig midt i jungelen. En jungel med mye dyreliv også. Eksotiske fugler. Aper. Merkelige "nesedyr" med lang hale som lusker rundt. Hadde en utmerket guide som gjorde hele omvisningen til en formidabel øko-opplevelse, i tillegg til interessant informasjon om mayaene. Har ikke tid til å ramse opp nå.


Tar det i heimen.

Yngve i Flores, Guatemala.

.........................................................

Nå er det altså rett før.
Rett før jeg skal legge bak meg en nesten 10 måneder lang tilværelse som globetrotter med få bekymringer, og tilpasse meg hverdagen igjen i lille Norge. Ambivalensen råder. Gruer og gleder meg. Det blir et stort sprang.
Vær greie.

Men først litt oppdatering. Selv med et dalende reisetempo har jeg da fått opplevd litt. Etter et todagers stopp i Guatemala, krysset jeg inn i Belize.
Dette lilleputtlandet med 250000 innbyggere, og et flatemål på størrelse med Wales, skiller seg merkbart ut fra alle andre land i Mellom-Amerika. Ettersom det er den eneste tidligere britiske kolonien på kontinentet, så snakkes det engelsk, i tillegg til spansk. Stor karibisk innflytelse. Rasta, man. No problem.

Øko-turisme er populært der, og i kano fikk jeg en liten smak på det. Ble padlet inn i en hule i jungelen hvor stalagmitter og -titter vokste ned og opp i stort monn. Langt der inne fant vi gamle seremoni- og ofringsplasser for mayaene. Flotte greier.
Så ble alle luker skalket. Orkanvarsel i landet førte til en massiv mobilisering hvor kystfolket hastet inn i landet, turister ble evakuert fra øyene, og jeg satt pal i San Ignacio.
Trygt inne i Belize.
Orkanen Iris kom. Men ikke der jeg var. Den feide over sørkysten, røsket med seg et par landsbyer, tok 20 menneskeliv, før den fortsatte inn i Guatemala. Den varte bare i et par timer. Tropestormer forekommer et par ganger i året i dette området, og legger bak seg enorme ødeleggelser. Økonomisk sett svir det også. Det finnes ikke orkanforsikringer.

Jeg så meg ferdig med innlandet for godt, og dro til kysten. Den karibiske kyst. Med et av verdens største korallrev å lokke med, og lavsesong for turisme, passet det meg midt i blinken. I tillegg var vanligvis travle steder nesten helt forlatt etter stormen, så det var bare å nyte roen. På Caye Caulker ble jeg i 4 dager. Snorklet i en fantastisk marinepark full av hai (nurse sharks) og store rokker. Turkisblått vann med 30-40 meter sikt, slik det skal være på en karibisk kyst. Nemlig. Tok på meg spanderbuksene også. Innså at det totale reisebudsjettet mitt ville holde med solid margin.

Tilbake til Mexico. Til Tulum. Bodde i hytte hos noen mayaer. Snorklet i undervannshuler (cenoter) med utrolig klart (fersk)vann, og bannet over valget jeg uforståelig tok om ikke å dykke der. Feil valg. Utstyrt med lykt og med massevis av huler og ganger å utforske, ville det vært et eldorado. Snorklingen var slettes ikke ille. Dog.
Opplevde varme dager langs hele kysten. Høy svettefaktor. Det kan jeg ikke akkurat si det er nå.

For jeg gidder ikke skrive noe som helst om motbydelige, overturistifiserte, kommersielle, upersonlige og kulturløse Playa del Carmen (Cancun er verre, sies det), og hopper heller direkte til Isla Mujeres. Det har bøttet ned i 2 dager, og kanskje det er et tegn på at det er tid for reise. Hjem.
Rakk imidlertid et siste dykk før uværet satte inn, men så ikke all verden. Var uheldig, ble det sagt. Leide moped og cruiset rundt øya (7km i lengde), og inspiserte havskilpadder og delfiner i marineparker. Interessant.

Har jeg så fått nok ? Har denne turen mettet min appetitt for loffing, og slukket reisefeberen ? NEI, DET HAR DEN IKKE !! Vil jeg i fremtiden slutte å glede meg over forskjellene jeg opplever fra hverdagen hjemme ? Vil nysgjerrigheten stilne ? ALDRI !!!
Mora vil ha mer......og jeg også.
6 dager til ankomst Gardermoen. Skal akklimatisere meg litt ved å bli i Amsterdam noen dager før retretten.

Reisen er over. Og ut.


Vi sees.

Yngve på Isla Mujeres, Mexico.