Yngve her.
I Bolivia.
Med italiensk reisefølge.
Like greit å ta det verste først: Jeg har blitt ranet! Javisst. Det har skjedd på tidligere reiser også, men ikke med et fullt så alvorlig resultat som nå. Slapp av, jeg har ingen fysiske skader. En ting er at mitt Nikon FE speilreflekskamera og bilder fra de to siste ukene forsvant, og at viktige bøker led samme skjebne; det verste er at tjuvraddene tok passet mitt. Med dette har jeg tråkket inn i boliviansk byråkrati. Interpol er koblet inn i saken. Sistnevnte er forøvrig en full mann med svart pilotjakke og mørke solbriller på et nedslitt kontor uten pc og telefon. Lovende.
OK, ranet (av meg) ble utført ganske så elegant. Og helt etter boka. Jeg, hvit turist (gringo), på bussterminalen blant ropende billettselgere og ventende passasjerer, finner det for godt å SETTE FRA MEG min dagssekk mens jeg spør om avgangstider/priser. Jeg tenker ikke så nøye over det, jeg er tross alt sammen med noen (som også har satt fra seg bagasjen). Med dagssekken plassert mellom føttene og ryggsekken på...vel, ryggen, overlater jeg pratingen til han som snakker språket her best. Damen bak disken forlater med ett sin post, reisekompisen går over til disken ved siden av, og i løpet av de 15 sekundene han er "borte", skjer følgende: En litt lut fyr kommer opp fra høyre, sier "Ticket here!". Jeg vender hodet mot vedkommende, sier høflig: "No, hay aqui, gracias!", vender hodet tilbake, og i løpet av det ene sekundet det tok å si de ordene, har noen (antageligvis) kommet opp fra motsatt side, og sneket til seg sekken. Dette oppdaget jeg ikke før at par minutter senere, i det vi skulle til å gå med nye billetter, men da var det for sent.I skrivende stund er det litt uvisst hvordan dette kommer til å løse seg, siden jeg ikke har krysset noen landegrenser etter tapet. Politimannen som skrev en rapport på bussterminalen, sa at alt jeg trengte for å komme meg til nabolandet Chile, hvor Norge har ambassade i Santiago, var hans rapport og kopi av passet mitt (som jeg har). Vi reiste videre, og fikk den lyse idéen å dobbeltsjekke disse opplysningene. Migrasjonskontoret i neste by sa at jeg måtte ha et Interpol-sertifikat (?) i tillegg, men den fulle mannen med solbrillene der, El Director, skjønte ikke helt hvorfor. Men plutselig skjønte han det likevel, og noterte ned opplysninger han allerede hadde fått fra rapporten og passkopien, slik at det virket som han gjorde noe. Hadde det ikke vært for Riccardos flytende spansk, hadde dette kunnet blitt ganske så komplisert. Sertifikatet fra Interpol har jeg nå i hende, kun en dag forsinket. Ambassaden i Santiago er kontaktet. Det gjenstår bare å komme seg gjennom grensekontrollen.
Vel, vel..uhell til side. Nok om det. Måtte bare få blåst det av meg.
Bolivia er ellers et land hvor først og fremst de naturelskende kan boltre seg i et unikt landskap av fjell, vulkaner, geysirer, saltørkener, regnskog pluss pluss. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land, og folk er tidvis ekstremt konservative og innadvendte. Er usikker på om dette dreier seg om misunnelse eller uforstand overfor sånne som meg.
Etter å ha blitt syklet (!) inn i landet ved Titicaca-sjøn, og fått justert lungene til 3600 m.o.h., var første stopp en øy hvis navn ikke boer misforstås. Isla del Sol.
Nei, jeg er ikke i Syden. Dette er ganske så langt unna overfylte hoteller og strender som det kan gå an, og hvorfor i all verden ville jeg vært på et slikt sted ? Det ville ikke falt inn under min definisjon av ro. Nope, dette er en fantastisk liten idyllklump av en øy, helt oppe i skytaket, med en utrolig utsikt over verdens høyestliggende (navigerbare) innsjø, Titicaca. Her ble solen født, faktisk. Ikke verst. Her bor et par tusen mennesker, av inka-herkomst, altså urbefolket, kledt i tradisjonelle klær med sterke farger. Hatten på. Lama og esler. Ingen veier. Og folk snakker i mobiltelefonen...
Vi var så heldige å oppleve en haglstorm, slik jeg opplevde på min aller første tur til dette kontinentet for 8 år siden, men i høyere styrke denne gang. Stormen teppela størsteparten av øya, noe som bare gjorde alt enda mer pittoresk. Gikk hele dagen, tok masse, i etterkant, bortkastede bilder. Solnedgangen var av en annen verden. Det var stille.
Bolivia har opplevd en måned med mye politisk tullball, hvor sittende president Carlos Mesa har vært urokkelig og sammenlignet seg med Che Guevara (som ble drept her), og stupt 60% i popularitet. Det er først og fremst de høye bensinprisene som har irittert folk. Derfor har det vært høy streikefaktor over hele landet, og for oss voldte dette pannerynker da vi kom hit. Transportering var litt på sjangs, man kunne lett endt opp med mo i knærna, og sår i ben og armer. Altså, å måtte gå. Men, vi slapp unna, og kom oss trygt til verdens høyeste hovedstad, fredsbyen La Paz.
Av kuriosaer må det unike fengselet San Pedro nevnes. Det er kun vakter på utsiden av fengselet, inne må de innsatte klare seg selv. De aller fleste er dømt for narkotikarelaterte forseelser, de har fått lange dommer som de soner etter hvor ressurssterke de er. Ledere er valgt demokratisk. Leiligheter med kabel-tv og bad kan kjøpes. Eller man kan måtte dele celle med 4-5 andre. Fengselet var tidligere åpent for turister, med invitasjon, men etter at en journalist skrev bok om forholdene der, er det nå stengt for besøk. Vestlige innsatte ropte på oss fra den andre siden av inngangsporten, holdt vinflasker i hendene og ville gjerne ha besøk. Vi gjorde uttallige forsøk på å komme inn, traff t.o.m. en tidligere innsatt som lovte å hjelpe oss, men akk. Resultatet ble bestemt og, etter hvert, irritert avvisning.
Skopusser-gutta i gatene er også noe helt spesielt for byen. De dekker til ansiktet, ikke i skam, men mer for å virke mystisk og macho.
Lama-fostre selges på markedene som lykkesymbol.
Like utenfor La Paz ligger verdens farligste vei. Det sies så. Annen hver uke styrter et kjøretoey ut i intet fra denne steinete, svingete og smale veien. Vi fant det for godt å utfordre skjebnen på sykkel, for sikkerhets skyld på en dag hvor det regnet som fy. Etter å ha syklet en times tid i det gufsende, våte været, ankom vi den fryktede veien. Men, etter et kvarter blir vi regelrett kommandert til retrett. 4 - fire - steinras hadde sørget for at veien var ufremkommelig, vi maatte snu, og på veien hjem hadde det gått et ras til der vi tidligere hadde syklet. Det heter vel ikke "The Death Road" for ingenting. Tenkte vi.
Ut fra La Paz la vi i vei på en 3-dagers fjelltur opp i skyene, langs en gammel transportsti brukt av inkaer i gud-vet-hvor-lenge. Med telt. Bratt trasking til 4800 m., deretter slakt ned til 3000. Ruta kalles Taquesi, og blir reklamert som Bolivias svar på Inka Trail i Peru. Det er den ikke. Men turen var bra, den. Og helt fri for turister. Fikk brukt gnagsår-plaster. Ble svett. Møtte kyr.
Turen hjem igjen ble en smule dramatisk, da bussen ikke klarte svingen og knuste et par vinduer mot fjellveggen. Fronthjulet var bare en halv meter fra et fall på mange hundre. Bussen ble løftet av menneskehender (!) tilbake på rett kjøl etter hvert.
Etter den famøse ransepisoden i Oruro, 4 timer med buss sør for La Paz, var Potosi neste stopp. Det blir veldig mye "verdens høyeste" i Bolivia, men dette er altså den bosetningen som med stolthet kan kalle seg by, og som ligger absolutt høyest i hele verden, 4200 m.o.h. Men det var jo ikke derfor vi dro dit. I tillegg til å være en behagelig og fredelig by, er Potosi også dønn avhengig av gruvevirksomheten sin. Det var m.a.o. tid for et lite dykk inn i fjellet. Det ble en umåtelig interessant, men deprimerende opplevelse. Med en blanding av karbon og vann som lyskilde, gikk vi krumbøyd ned i sjaktene. Lukten av arsenikk og asbest førte til hosting umiddelbart. Tre arbeidere dyttet en 2-tonns tralle med stein forbi oss, gjennomsvette. Et par andre spadde stein i et drepende tempo. Vi ålte oss inn i en sidesjakt hvor dynamitt ble plassert i veggene. Jeg var nær ved å hyperventilere i den tynne, og råtne lufta. Dynamitten eksploderte. Arbeiderne klappet: "Explocion muy bien!". Jeg klappet med og syntes 3 timer i klaustrofobiens verden var nok.Gruvearbeiderne jobber 12-13 timer hver dag, uten mat. De tygger kun coca-blader. De har nylig fått innført legesjekk en gang i året, og statistisk, når de er 35 år er de enten for sjuke til å jobbe, eller så er de rett og slett døde. Men da har familien dems det, etter forholdene, bra. Pensjon blir betalt.
Skal om litt ut i saltørkenen.
Unboliviable !
........................
Aller først: Passepisoden er over, NOT to be continued....Nytt pass måtte til, og det fra Buenos Aires, plukket opp på det norske konsulatet i La Paz. Det førte til at jeg måtte forlate reisefølget i noen dager, men vi teamet opp igjen i Chile. Sånn. Ferdig med det.
Og med det tar jeg av hatten, og trekker fram superlativene. For makan, MAKAN, til naturopplevelse har jeg aldri hatt, som den jeg hadde i saltørkenen i Uyuni i Bolivia, og omegn. Nå kan jeg vel si at jeg har tråkket rundt litt her og der på denne kloden allerede, men dette slår ALT. Ganske godt ned i støvlene også, faktisk. Takket være iherdig masing klarte vi å overtale et reisebyrå til å la oss bo i et hotell bygget av salt (!), midt i ørkenen. Av en eller annen uforklarlig grunn er visst det vanskelig å få til. Hotellet ligner en forsker-stasjon på Sydpolen, og kan huse 27 gjester. Vi var 5, inkludert en rasende festlig, shogun look-a-like japaner. Rundt oss var det hvitt. Helt fram til der himmelen begynte.
Solnedgangen var uvirkelig. Flamingoer flaksende mot skjærende rød bakgrunn. Store vannpytter reflekterte himmelhvelvet. Lett bris. Klokka 6 morgenen etter var det hvite blått, og soloppgangen var.....nei, MAKAN er et dekkende ord.Og det slutter ikke med det. Man fikk følelsen av å gå på isflak, og ikke salt. Det var bare temperaturen som tilsa det motsatte. Lenger inn i ørkenen var saltet dekket av 5-10cm med vann, null vind, og takket være tyngdekraften skjønte jeg jo hva som var opp, og hva som var ned, men det skal bli interessant å se bildene jeg tok med mitt nye møkka-kamera. Nei, jeg klinker til med et MAKAN til, jeg. Overjordisk.
Dundrende geysirer på 5000 meters høyde ved soloppgang var IKKE stygt. Lamaer, alpacaer, vicuñaer gressende på de enorme steppene. Nei, nå må jeg slutte....Jeg må videre.
Etter en to dager lang omvei, igjen via den tidligere omtalte bussterminalen, tilbake til La Paz, traff jeg atter min italienske "loco compañero" helt på nordspissen av et 4600km langt land. Chile.
Som en avslutning på "samarbeidet" hadde vi bestemt oss for å innta horisontalen på mykt, tørt underlag (kjent som sand) med nesa vendt mot vest, mot Stillehavet. Sammen med en iransk flyktning fra Australia. Og pelikaner.
Slutt på hvite dager. Mye moro. Chilenere starter festingen godt etter midnatt, til sent ut i morgentimene, mye likt enkelte jeg er så heldig å kjenne der hjemme. Hvor dere er. Haha.
En søvnrik busstur nattestid førte meg, og bare meg, videre til en liten by godt inne i ørkenen. San Pedro de Atacama. Her er antall turister flere enn lokalfolk, og det finnes selvsagt en årsak til det. Som alltid. Den heter Valle de la Luna, Valle de Marte og El Tatio. Nemlig. Vinden har erodert overflaten til å ligne en annen planet, om du vil, og månelandskapet oppfyller tilnavnene. Nok en solnedgang for minneboka. Det regner aldri der. Bortsett fra en gang om året.
Å komme til Chile fra Bolivia, er som USA til Mexico, eller Australia til Ny-Guinea (innbiller jeg meg). Fra fattig til rik. Høy standard på mye. Europeiske priser.
Augusto Pinochet kuppet landet i begynnelsen av 70-åra, forbød politiske partier, og regjerte i 16 år. Offisielt er han for syk til å bli straffet for herjingene sine, men han har pinadø vært syk merkelig lenge nå, og mange mener, noe lavmælt, at velstanden ikke hadde vært den samme uten ham. Ironisk nok. Vil noen si.
Ved siden av å være et langstrakt land, kan Chile by på et stort spenn av natur. Skjønt, jeg har sett lite av det. Hele nord er i stor grad dominert av Atacama-ørkenen, og jeg har ikke tid denne gang til å oppleve mer variasjon. På fastlandet.
I dag måtte jeg grave dypt i lommeboka (som jeg ikke har lenger), for å innhente billett til Rapa Nui, Påskeøya. Ettersom jeg er ute av stand til å planlegge særlig fremover i tid, kostet det meg dyrt, men det er det helt sikkert verdt. Nattbussen til Santiago venter, og det viser seg at japaneren fra saltørkenen skal på samme fly. Konnichi wa!
Svingende sverdslag i Heyerdahls fotspor.
Yngve i Copiapó, Chile
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar