NEPAL, april 2004

I Buddhas fødeland, på verdens tak, godt oppe i Himalayafjellene blant nomader og eksiltibetanere, har jeg nå gjort meg ferdig med to ukers labbing. En fottur som har vært en solid test på grunnfysikken. For treningsgrunnlaget var jo forholdsvis labert før avreise, og bein, rygg og armer merket det godt. Sikkert og visst.

Nepal, det er der jeg er, er en fotturists Mekka (eller er det Eldorado?), med et uttall stier og veier som lokalfolk har brukt i århundrer for å transportere varer og annet tjafs. Topografien tillater ingen veier for motoriserte kjøretøy. Muldyr, hester og føtter er eneste fremkomstmiddel. På tross av litt usikker form, hadde vi bestemt oss for å gå Annapurna Circuit, en estimert 16-18 dagers vandring i dalstrøka oppafor. For å toppe det, la vi også i vei uten verken guide eller bærere, så 10-15 kilo på ryggen bestående av klær, medisiner, litt mat, sovepose, vannflasker, og mye smått som var kjekt å ha, gjorde at jeg var litt spent på hvordan dette kom til å gå. Med mot i brystet, vett i panna, og gåstaver, gikk det knirkefritt. Og nesten sårfritt.

"Trekking" er så populært i Nepal, at flere landsbyer langs ruta vår neppe ville eksistert hvis det ikke hadde vært for sånne som oss. Man går sjelden mer enn i 2 timer før muligheten for en varm suppe, eller en ren seng, og kanskje til og med en varm dusj tilbys. Små landsbyer, med en lokalbefolkning av snilleste sort, omkranset av risterrasser, en alltid rennende elv like ved, og....fjell. Allerede første dag kunne vi se noen av disse massive tårnene, de fleste rundt 6-7000 meter høye, forblåste og snødekte. Ørner kretsende rundt. Majestetisk, kan man vel si.

De første dagene var harde. Mest fordi sekken var tung, og beina ikke var vant til å måtte gå på denne måten. Varmt i lavlandet, mye svetting, drakk vel 6-7 liter vann om dagen (som vi renset med iodine og filter). Etter å ha forsert flere daler, bekkestryk, forbigått uttalige konvoier med muldyr, hadde vi etter 4 dager kommet såpass høyt opp at det var tid for akklimatisering. På 3500 m.o.h. Høydesyke skal man ikke kimse av, og selv om jeg hadde vært høyt noen ganger tidligere, og aldri hatt problemer, er det slettes ingen garanti for at man er "vaksinert". Og det fikk vise seg.
Uten høydesyketabletten Diamox, hadde jeg måttet gått mye lenger, for på 4200 m.o.h. snek det seg inn en liten hodepine, gitt. Fra medisinsk hold sies det at all hodepine i slike høyder er et resultat av A.M.S. (Acute Mountain Sickness), og man skal gå ned til lavere høyder, bli bra igjen, og så prøve på nytt. Tabletten hjalp, jeg ble frisk i hodet, og kunne fortsette.
Etter å ha sett min første yak-okse, som kun trives over 4000 meter, skulle vi krysse et pass på 5416 m.o.h. Det er høyt. Og kaldt. Man går sakte, sakte. Puster tungt. Landskapet tar selvsagt også pusten fra en, men på en veldig god måte. Kjempevær hele veien.

På toppen satt vi muligens ny verdensrekord i frisbee, der vi sto med utsikt nordover mot The Great Himalayan Range, begynnelsen på de tibetanske platåene.

Det var faktisk ikke før på nedturen at beina virkelig fikk kjørt seg. En nedstigning på 1600 høydemeter sugde melkesyre, og stølheten ble til å ta og føle på. Men det var bare å gå det av seg, for fremdeles var det 5-6 dager igjen å traske. Vi ble møtt med storm i vindkastene på veien ned, og følelsen av å ha havnet i en spaghetti-western ved ankomst den dagen, var slående. Jeg skulet etter Clint. Men var mest opptatt av mat.
Nepalesere er lite flinke til å lage vestlig mat, men en yak-steik kan de. I fattige Nepal heter det ikke "å ha til salt i grøten", men "å ha til dal bhat". Dal bhat er ris med linsesuppe og svette grønnsaker. Ikke godt. Har spist det en gang. Det holdt.

Resten av turen var enkel. Et ekstra stopp ved noen varmekilder var som healing for kropp og sjel, og 10 minutter før veis ende, åpnet himmelens sluser seg. Det bøttet ned, vi rakk akkurat å bli gjennomvåte, men det gjorde ingen verdens ting.
Et uromoment på turen var om vi ville treffe på maoister, som kjemper for kommunistisk styre i landet, men vi unngikk det. De ville i så fall ha krevd en bot for at vi tråkket rundt på deres territorium, og så latt oss gå. Slik finansierer de det meste av virksomheten sin.

Nepal er et land full av rykter. De nasjonale sikkerhetsstyrkene og den maoistiske geriljaen har hatt et anstrengt forhold lenge, og for et par uker siden var det trefninger i byen Beni, hvor vi var i går, og avisene meldte da at 500 maoister ble drept, samt et titall sikkerhetsfolk. Maoistene gikk så noen dager senere ut og meldte at 150 regjeringssoldater var tillintetgjort, og bare små tap hos sine egne. Lokalfolk tror kanskje 100-200 maoister gikk dukken, og en del sivile. Uansett, noe skjedde, folk er bekymret, og den internasjonale bekymringen er også såpass stor at blant andre amerikanske myndigheter fraråder sine landsmenn å besøke Nepal.
Det virker å være en overdrevet reaksjon.
For turisme betyr veldig mye for dette landet, og politiske konflikter har turister pr. dags dato vært forskånet fra å bli dratt inn i.

Kathmandu opplevde i går en demonstrasjon som endte i arrestasjon av 2000 personer. Vi skal dit i morgen, og skal være snille og passe våre egne saker.



Yngve, og to til, i Pokhara, Nepal.