RWANDA, november 2006

Vær hilset, godtfolk.
Mens jeg sitter og svetter blant dyrene i Afrika, og alt de har å gjøre, vil jeg veldig gjerne dele noen inntrykk fra et land i hjertet av dette kontinentet, hvor mennesket i sin tid befant seg i startgropa til en evolusjon jeg må være enig i (ikke alle er det) har hatt et vellykket resultat. Jeg er i hvert fall fornøyd med mitt eget vesen. Rwanda - nå tilgjengelig for turister og, ikke minst, trygt å reise rundt i, har tilfredstilt et primalt behov jeg hadde. Og det føltes godt.
I krysningen mellom Rwanda, Uganda og DR Kongo sitter det sånn cirka 300 fjellgorillaer og koser seg, de siste gjenlevende på denne sida av melkeveien. Tanken var å kose seg sammen med noen av dem.
Reisefølget talte 3 italienere.

Rwanda. Alle kjenner til folkemordet. Hutuer og tutsier. To folkeslag med samme utgangspunkt, som endte i et blodbad det er vanskelig å fatte kunne skje. Da belgierne koloniserte landet rundt første verdenskrig, delte man folket i to, og ga mer makt til de litt mer velstående tutsiene, altså minoriteten. Fattige hutuer ble lett å kontrollere. Opp gjenom årene har hutuene protestert, massakrer av tutsier forekom på 60-tallet, og flere perioder med sult og epidemier rammet befolkningen. I april 1994 ble et fly med de daværende presidenter i henholdsvis Rwanda og Burundi skutt ned rett før landing i Kigali, Rwandas hovedstad. Under en time etter attentatet begynte den godt planlagte nedslaktingen av tutsier. Hutu-rebellene hadde en plan om å drepe 1000 tutsier for hvert 20. minutt. I underkant av 1 000 000 mennesker - tutsier, liberale hutuer og et tredje folkeslaget, twa, ble slaktet ned i løpet av 3 måneder, av Hutu-rebeller. Familier drepte hverandre i håp om å bli vist nåde. Våpen fra franskmenn og amerikanere, samt rustne macheter og selvlagde stikkvåpen ble brukt. Verden sto og så på. Med tanke på omfanget av situasjonen, var mediadekningen minimal. FN-styrkene som ble brukt til evakueringen av utlendinger hadde vært nok til å stå i mot angrepet. Eller beskytte, uten å avfyre, som ordrene sier.

Da røyken hadde lagt seg, og de grufulle faktaene kom for en dag, reagerte verdenssamfunnet. Gjennom massivt støttearbeid og pengebidrag har man fått landet opp på et nivå rwandeserne bør være stolte av. På rekordtid, sett i afrikansk målestokk. Gratis offentlig skole, lav arbeidsledighet, en giv blant folk som jeg ikke har sett i nabolandene Kenya og Tanzania. Det løftet Rwanda har fått etter det umenneskelige, tragiske for drøye 12 år siden gjør godt å se. Det bør gi håp for andre afrikanske land, for her har jeg sett en holdning og en lyst til utgjøre en forskjell jeg ikke hadde trodd på før jeg kom. Selv om ingen reagerte da det gjaldt som mest i april 1994, har det strømmet på med støtte i kjølvannet av tragedien. Mange har hatt dårlig samvittighet, med særdeles god grunn. Når det da virker som midlene blir forvaltet fornuftig, har dette ført til at pengestøtten fortsetter.


Rwanda har 7 universiteter. Asfalterte veier. En trygg hovedstad. Nytt nasjonalt flyselskap. Flere museer med fokus på folkemordet har blitt etablert utover hele landet. Selvsagt er det store klasseforskjeller, men ingen tiggere !! Er det mulig ? Som enkeltindivid er det likevel ikke å anbefale å velte ut sin egen velstand (selv om jeg vanskelig kan skjule rasetilhørighet) gjennom å vifte rundt med dyre eiendeler. Som et kamera.
Nok elendighet. Bør vel skrive litt om meg selv også. Kanskje et aldri så lite drama ?

Ankomst Kigali. Visum kan egentlig ikke utstedes på flyplassen, men siden det er første gang jeg er der, får jeg tilgivelse for ikke å ha ordnet med invitasjon, og at jeg ikke visste om et skriv jeg skulle ha funnet på internet, og tatt med. Visum innvilges, og ryggsekken min er borte.
Deretter til ORTPN, Rwandas nasjonale turistbyrå, hvor tillatelse til å besøke gorillaene hentes. Dette hadde jeg booket uka i forveien. 375 $ pr hode, og 29 tilllatelser er reservert den dagen. Antallet tillatelser avhenger av hvor mange grupper med gorillaer som befinner seg i nasjonalparken (Volcanoes National Park), og max 8 personer pr gruppe er tillatt. Nå befinner det seg 7 gorillagrupper i Rwanda, altså 56 personer pr dag. For de som har glemt gangetabellen.
Tilbake til flyplassen, og bagasjen er til alt overmål ankommet. Jeg puster ut.


Minibuss til Ruhengeri. 2 timer. Seteplass til 15. 19 passasjerer totalt. Knærne tett sammen. Medpassasjerene er nysgjerrige på oss, og vil gjerne snakke. Mest for å praktisere engelsk, men også for å utveksle erfaringer og trekke sammenligninger. De snakker om folkemordet, om skolegang, om misnøye med regjering. Men det er også mye smil og latter. Vi er kommet ut i det landlige Rwanda, hvor afrikansk hverdagsliv går som normalt. Landets kjælenavn er "Land of a thousand hills", og landskapet bærer preg av det. Store bananplantasjer. På nye asfalterte veier, uten hull (!!) suser vi forbi markeder, jorder og gårder. Mye folk med diverse varer balanserende på hodet. En kanne med vann, et lite vedlass, klesvask. Et tre. Kvinner og menn. Hvor langt går de, mon tro ? Se det -  en mann på sykkel -  med en geit på bagasjebrettet. Og 4 høner.

Ankomst Ruhengeri. Det er kveld. Taxi videre til Kinigi. 30 minutter. Utover gorillatillatelsen var ingenting booket på forhånd, men guideboka nevner et gjestehus, som i sin tid ble brukt som behandlingssenter for kvinner med traumer etter folkemordet, HIV-positive (etter voldtekt) og lemlestede. To dobbeltrom er ledige. Passer bra. Vi ringer en sjåfør som kan plukke oss opp morgenen etter.

Morgengry. Klokka er 5. Opp og hopp. En fantastisk følelse å vite at dagen i dag vil bli husket for alltid. Det sitrer. Først nå får jeg et godt nok inntrykk av landskapet. Morgendisen har lagt seg over jordene, og utdødde vulkanske fjell danner bakteppet. Det er stille. Sjåføren dukker opp som avtalt, og kjører oss til nasjonalparkens hovedkvarter. Her blir vi gruppert etter eget ønske, og et ønske hadde vi ganske klart satt oss fore. Vi ville besøke den største gruppen med gorillaer, den såkalte Susa-gruppen, som ble udødeliggjort av filmen "Gorillas in the mist" ("I fjellgorillaens rike") i 1988, var det vel. Filmen omhandler den amerikanske primatologen Dian Fosseys liv, og hennes kamp for å beskytte gorillaene mot snikskyttere. Hun måtte betale den høyeste pris for sin innsats, og ble drept med machete mens hun sov. 3 år senere kom filmen.
Vi er 6 stk. i vår gruppe. En inder med et bokprosjekt om evolusjonen, en amerikansk student, samt de samme 3, alltid-snakkende, italienerne. Vi registerer oss, og forsikrer at vi er friske alle mann, for med selv en liten forkjølelse hadde vi blitt nektet adgang. Gorillaene må ikke utsettes for smittefare. Sjåføren tar oss med på steinete veier opp mot fjellene. Barn roper og vinker, løper etter bilen. De vil ha karamell, penn, papir. Egentlig hva som helst. Noe. Bilen skraper mot steinene, kjører sikk-sakk mellom alle hullene, og etter tre kvarter stopper den. Fordi vi er fremme. Ut og gå.

To guider følger med oss. Det samme gjør to bevæpnede soldater. Vi befinner vi oss tett på grensen til DR Kongo, som nylig avholdte sitt første demokratiske presidentvalg på evigheter. Regjeringsstyrker og gerilja har patruljert, og hatt hyppige trefninger, i området. Men nå er det trygt, blir det sagt. Bevæpningen er kun en sikring. Soldatene forbyr oss å ta bilder av dem. Så jeg tar ett.

Vi ankommer en port. Uten dør. Det er en åpning i et steingjerde som markerer begynnelsen på en bambusskog vi må forsere. Guidene går opp i fjellene hver dag, og vet nogenlunde hvor gorillaene befinner seg, ettersom de (altså gorillaene) beveger seg rundt en kilometer i døgnet. Stien mellom bambustrærne er bred, men etter en halv time skrenker den seg inn. Liten plass til armslag, og hodene bøyes. I det vi er i ferd med å begynne stigningen ut av skogen, finner vi første spor etter apene. En liten gjørmehaug på størrelse med mine to føtter. Gorillabæsj.

Guiden tar frem walkie-talkien. En gruppe soldater lenger fremme, og høyere oppe, rekogniserer for oss og viser vei. Vi er i jungel. Machete taes i bruk for å gjøre stien fremkommelig. På grunn av høyden er det ikke spesielt varmt, og etterhvert som lianene er forsert og jungelen tynnes ut, merker vi regnyr i lufta. Der fremme er det en glenne.
Det stikker på leggene og på ryggen. Jeg har tråkket på noen brennesler, og slept meg langs noe tornekratt, så det svir. Men bare litt. Dumt å klø. Vi står i åpent landskap, i en slags eng av bregner, nesler, lyng og gud-vet-hva. Planter. Det lukter sterkt og friskt. Jeg tar på regnponchoen, og følger etter de andre. Etter et kvarters tid når vi soldatene som har gått foran oss, og guiden ber oss om å legge igjen sekken, gå på dass, og ta med kamera. Etter å ha vært på dass, vel og merke. Gorillaene er nær.

Jeg går først. Rett bak guiden. Instruksene er klare. "Beveg dere langsomt. Ingen raske bevegelser. Ingen peking. Ikke snakk høyt. Skulle en gorilla fatte interesse og komme mot deg: Rygg langsomt bakover. Skulle den angripe: Sitt stille !"  Prøv å fortelle overivrige italienere, verdens mest gestikulerende, om ikke å avgi lyd i en slik situasjon...

Etter bare noen meter ser jeg en skygge midt i det grønne landskapet, men det kan vel ikke være noe annet enn en skygge ? Men den beveger på seg. Det virker som verdens mest naturlige ting at jeg plutselig ser en stor hunn-gorilla bare 5-6 meter til høyre for meg, sittende under et tre, halvt tildekt av mose og grass. Den stirrer dovent på meg, mens den tygger på noen blader. Skyggen der fremme er definitivt mer enn en skygge, og det er flere av dem. En ung hann sitter på toppen av en busk med armene i kors, og ser rett på oss. Guiden knurrer. En rolig, dyp, knurring for å vise at "alt er coolt, mann". Knurringen besvares.

Vi befinner oss midt i flokken. De sitter der de aller fleste, og de spiser. Gorillaer er primært vegetarianere, de tygger i seg 50-60 forskjellige plantearter, men livnærer seg også på insekter og maur. Jeg kjenner en slags dyp menneskelukt jeg ikke helt klarer å beskrive, en slags ur-stank. Fram med kameraet. Susa-gruppen er verdens største, og teller 38 dyr, men hvor er sjefen ? Gutta vil se de største dyra, og damene de minste.

Vi står samlet da vi ser kraftige bevegelser i en busk. Med et grynt entrer en stor hann. Den har har en markert, bred sølvstripe rundt livet. Det er en silverback, på rundt 200 kg, og den passerer uanfektet rett forbi oss. Guiden forteller at det er vise-sjefen i hierarkiet, at det befinner seg en enda større et sted i buskene, og at vi snart skal få se den. Pulsen min hadde roet seg, men gjorde nå breaksladd og akselererte opp farlig nær varsellampene.

Inderen i gruppa vår hadde gjort dette en del ganger før. Men også han fryser til da en yngre hann synes denne mannen er litt for brysom, og langer ut med armene for å markere. Et slags slag treffer inderen i skulderen, og guidene knurrer og knurrer. Det blir rolig igjen med en gang, og spisingen fortsetter. Da kommer han. Sjefen.

Gruppas leder kommer brøytende, og brautende, fram fra litt høyere oppe i fjellskrenten. En silverback på 210-220 kg, med et hode minst 5 ganger større enn mitt, setter seg resolutt midt i flokken. Umiddelbart legger en av hunnene seg på ryggen foran ham, og gjør seg til. Sjefen sitter og spiser, ser på oss, stopper opp, fortsetter å se på oss, åpner munnen i et slags måpende, overrasket uttrykk......og fortsetter å spise igjen.

Vi får bare en time med gorillaene. De skal beskyttes, og ikke tilvennes. Det har regnet tett de siste 10 minuttene, og tåka har siget inn over buskene. Det er virkelig "Gorillas in the mist", dette her. Vi må gå.
På veien ned blir vi totalt gjennomvåte, vi sklir og detter, men ler og prater. Møtet har vært en unik opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Ellers har jeg det også bare bra, her jeg ligger og slenger på kysten av Kenya. Tungt å måtte drive og dra på safari hele tida og dykke litt. Og sånn.
Nå stenger internettkaféen.




Yngve i Watamu, Kenya