Den transsibirske jernbanen er verdens lengste. Undertegnede og hans medreisende ryggsekkperson, Herman, har tøffet på omtrent 6500 km med skinner og sviller fra Moskva til Ulan Bator.
Med et altfor gjennombooket program gjennom Russland, grunnet visumbestemmelser (som med litt bedre tid i forkant kunne vært arrangert med et "friere" resultat), ankom vi Moskva og kastet oss umiddelbart ut i metro-systemet med full oppakning. Metroen er kjent for å være svært så effektiv, og det ER den virkelig, men den byr på noen utfordringer med det kirilliske skriftspråket og at absolutt ingen snakker et kvekk av andre språk enn morsmålet. Når det potensielle stressmomentet har lagt seg er metroen alene en severdighet. Flere stasjoner er dekorert til å ligne museer, med bronsestatuer av soldater og lyskroner som fra en eller annen galla.
Jeg hadde vel svakt misforstått denne "Hans og Grete"-lignende katedralen på Den Røde Plass å tilhøre Kreml, men den heter altså St. Basil katedralen, og står støtt på egenhånd. Katedralen er noe for seg selv med sine løk-spir, og den grusomme Ivan Den Grusomme fikk i sin tid arkitektene bak prosjektet blindet for at bygningen skulle beholde sin unike form. Kreml, hvor biler med viktige personer bak mørke vinduer kjører inn, er i tillegg til å inneholde viktige bygninger for disse viktige personene å arbeide i, også et museumskompleks. Ikke så voldsomt spennende egentlig, jeg husker vel best alle de russiske offiserene som trasket hit og dit. Den Ukjente Soldats Grav ble behørig voktet av, for meg, ukjente soldater. Lenin-mausoleet gikk vi glipp av. Kaffen var dyr.
Russere smiler ikke overvettes mye. De er veldig private, og skjuler en del fordommer og diskriminerende holdninger (spesielt mot "svarte" russere fra Georgia, Armenia, Azerbadjan m.m.). Gledelig var det da, at vi på vår første lange togetappe på 55 timer fra Moskva til Tomsk, havnet i 4-mannskupe med et russisk par, hvor han var en evig optimistisk og positiv gravmaskinfører som kunne 20 ord på engelsk, og hun var fenrik (tror jeg) i den russiske arme (finner ikke apostrof på dette tastaturet...). Han smilte alltid, hun begynte å smile den tredje dagen. Vi regnet med å være heldige hvis vi havnet sammen med lokalfolk på toget, turister pleier visst ofte å bli booket sammen, så overraskelsen var stor da det viste seg at hele vogna besto av russere. Det stoppet ikke der. Toget besto av ca. 30 vogner. Rundt 600 russiske passasjerer. Og 2 nordmenn. Greit å være flere enn en da. Omskriv reisebrosjyrene, takk !
Hva gjør man så i 3,5 døgn på et tog ? Primært to ting; sover og spiser. Turen fortonet seg som en lang picnic, med kortspill og beinstrekk på enkelte stasjoner underveis som store høydepunkter. I vogna har man tilgang på tevann fra noe som ser ut som et hjemmebrentapparat. Og to toaletter. Kattevask gjelder.
Enkelte tog har restaurant i en av vognene, i vårt tilfelle så var det det, med et personell som var halvfulle og åpningstider som på ingen måte harmonerte med det som ble annonsert. Ellers gjaldt det å hamstre opp med nudelvarianter, brød, drikkevann, ost, skinke, yoghurt osv. Røkt fisk ble solgt på mellomstopp. Nammenam.
Landskapet vest for Uralfjella består av flatmark med skog, for det meste bjørk. Øst for Ural (hvor grensa til Asia ligger) - enda mer bjørk. Dau bjørk. Fram med kortspillet igjen.
Likevel gikk tida, overraskende nok. 55 timer virket omtrent som 55 timer.
Tomsk, en by guideboka betegnet som et smykke, var ikke det. Men et behagelig avbrekk. Trykkhete ved ankomst, rundt 35 grader (man kan hygge seg med 50 minus om vinteren) og rett ut i parken med oss. Her kunne man oppleve at hockeysveisen hadde kommet til byen, at iskrem ble servert i svette vafler, at gull i tennene var skikkelig "in", og at jentene nesten alltid gikk i høyhælte sko og store mørke/graderte solbriller med et aller annet dyrt varemerke påpasselig synlig for offentlig beskuelse.
Russere har ikke mye til overs for amerikanere, men elsker Hollywood. Og det har de for det meste råd til. Spesielt den feminine delen verdsetter å vise fram den økende velstanden blant russere. For 12-13 år siden fikk man 4500 rubler for en dollar. I dag får man 23.En elv renner her med mulighet for nedslenging i vannkanten, og ærverdige trehus med behørige innskjæringer er et fint skue. Utover det var fem dager her to for mange.
I et land med 11 tidssoner har man forenklet tidsforvirringen som helt klart kunne oppstått rundt avgang/ankomsttider, med å kun forholde seg til Moskva-tid. Selv om toget går fra Vladivostok (+ 6 timer), så gjelder tidene hva uret i Moskva sier. Men det er festlig forvirrende når passasjerene på toget opererer med tre forskjellige tider. En reise med den Transsibirske jernbanen er altså en slags tredimensjonal reise i tid. Høres fett ut, ikke sant ?
Neste og allerede siste stopp i Sibir, var Irkutsk, 33 timer videre. På toget var det fremdeles ingen andre turister å se. Men en drivende full fyr ville snakke.
- "Ai mejk helikopter. Black Zharrrk. In Ruzzja vee call it Alligator.", tok det ham et minutt å si.
- "I make television. Panasonic. In Norway we call it Panasonic."
- "Ha ha ha ! Ju vaant vodka ??"
Irkutsk er også en by. Og det var tvingende nødvendig på dette tidspunkt å få litt avstand til et slikt miljø. Heldigvis ligger verdens dypeste innsjø, Baikalsjøen, bare en times tur av gårde med stappfull minivan, så destinasjonen for første dag var opplagt. Et absolutt befriende og vakkert landskap med en del liv man ikke finner andre steder. Mest kjent derfra, er selen. Tror den heter Baikalselen, eller Sibirsk sel. For de av dere som er interessert i sel.
Vannet er naturlig nok av den ferske sorten, og med så mye kubikk å varme opp, blir vannet aldri badevarmt. Vi antok 10 grader, og med Hermans dårlige påvirkningskraft fikk jeg mannet meg opp til å dukke under. Bare for å ha gjort det. Ikke så ofte jeg gjør det.
Av sted fra Irkutsk, og endelig i retning Mongolia, bare 32 timer unna, dukket det opp et par franskmenn i kupeen vår (jeg finner fremdeles ikke apostrofen) som vi koblet med umiddelbart. I og med at grenseformalitetene tok til sammen rundt 8 timer, hvorav 5 i toget (vi fikk ikke lov til å gå av), var det veldig naturlig å etter hvert trekke fram drikkevarene. Med iherdig flørting overfor den kvinnelige konduktøren, ble øl på hemmelig vis fraktet inn, og et par vodkaflasker ble fisket fram fra de franske ryggsekker. Resten er glemt historie. Men menn skulle binde bånd, så håndbak var en sentral aktivitet. Og Herman var fyllesyk i tre dager.
Derfor kan man vel tenke seg hvordan han fremsto, da han snublet ut på perrongen i Ulan Bator som siste mann av toget, etter 3 timer på øyet, og på et svært sjarmerende vis kollapset i søvn ved siden av der jeg sto med ti-tolv gestikulerende mongolere som alle ville ha oss med til sitt hotell. - "Mongolia, her kommer, hikk, vi !"
Mongolia er verdens minst befolkede land i forhold til flateareal. Landet er tre ganger større enn Frankrike, men kun 2,5 millioner innbyggere oppholder seg her. Halvparten er nomader, eller semi-nomader, og de flytter sine lagstelt, eller "ger" som de heter, med seg og sine beitedyr rundt omkring på de veldige steppene. Folk er ydmyke, vennlige og oppdaterte. Overraskende høy standard på mat og service i det urbane strøk. For det er i grunn bare et strøk som kan kalles urbant. Ulan Bator.
Den største höjdaren var en storstilt rekonstruksjon av et slag med Djengis Khan sine krigere, med rundt 500 hester, og var som spyttet ut av storfilmen "Ran". Denne gang med mongolere, selvsagt.
Det kan være så stille til tider, at man kan høre fugler fly og naboen prompe en kilometer unna.
Yngve i Ulan Bator, Mongolia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar