Med snøsmelting i fritt fall der hjemme, hvor nettene blir kortere og kulda settes ut, har ingen ringere enn jeg brukt en måned på å hente inn overskudd og inspirasjon etter en lang arbeidsvinter, ved å hoppe over krokusblomstringa og fare av sted til der hvor kloden er mest konveks og nærmest månen. Breddegrad 0. Ecuador.
I et svorsk trespann for anledningen, bestående av mine tidligere medreisende frender Herman og Rasmus, har jeg med buss og båt, fly og føtter, tittet på regnskogen i Amazonas, gått opp og ned i Andes og putret rundt Galapagos-øyene. Dette for eventuelt nye lesere som ikke sjekker status hos hver enkelt på vennelista si på Facebook.
Hovedstaden Quito ligger oppi der, og er et utgangspunkt de fleste reisende bruker til å organisere seg og komme seg videre fra. For som latinamerikansk storby er den oppsiktsvekkende tam. Sedat, for å bruke et litt kult ord. Lavt støynivå. Snikende mennesker. Som når de våkner til liv gjerne kan finne på å rane tilfeldige forbipasserende.
En gruppe på rundt 15 personer forsøkte nettopp det med oss, under påskudd av å gi noen fugler skylden for at jeg og Herman plutselig var dynket i gul saus der vi gikk sidegatelangs. De hadde trasket bak oss noen meter og sølt denne sausen på oss, skjønte vi i ettertid, og nå var de ekstremt behjelpelige med å få tørket dette vekk med medbrakt toalettpapir, og jommen måtte vi ikke ta av oss dagssekkene og få tørket de også. På vegne av de ecuadorianske fuglene beklaget disse tilsynelatende hyggelige menneskene seg omtrent en gang i sekundet, og påkalte vår konstante oppmerksomhet. Med sekkene pent stilt opp mot en vegg, kom så en gammel tante tuslende og rasket til seg min sekk, la et pledd over som dekke, og tuslet videre. Hurtige Hermans haukeblikk fanget dama, og med snare skritt innhentet vi henne, rev sekken fra henne, mens hun himmelfallen uttrykte med et blikk - "jøss, skulle du sett på makan hva jeg går og bærer på, da ?".
De gjenværende medlemmene i ransgruppa doblet antall beklagelser til 2 i sekundet, slik at å komme til orde med begrenset spansk krevde for mye. Lettelsen fortrengte sinnet. Dermed var det i grunn like greit å smyge seg vekk, fremdeles med nedsauset bukse og sekk, og la saken ligge. Enda en erfaring rikere, og enda en erfaring å glemme bort til neste gang. Jeg lærer visst aldri.
Utover dette, var Quito vel verdt å komme seg vekk fra, selv med spansk kolonial-arkitektur på et hyggelig nivå, og et uteliv man kan identifisere seg med.
Regnskogen i Amazonas trenger vel ingen videre utdypende presentasjon i disse globale oppvarmingstider. Men i verdens største regnskog så - ja, er avskoging et problem. Oljeboring er et problem. Vi kan vel alle være et problem for den kloden vi lever på. Jeg er her på ferie, og har ingen større problemer med det.
Det østlige Ecuador, det såkalte El Oriente, består av mange elver som via andre elver igjen munner ut, og flettes inn, i Amazonaselven. Langs, og imellom, disse elvene finner man altså jungel. Tett skog. Blant det tetteste, vil jeg tro.
Rundt 10 timer i buss, og påfølgende 2,5 time i båt, brakte oss til noen turisthytter i Cuayabeno nasjonalpark. Lite sivilisasjon kan få en til å tro at dette er et område for stillhet. Nei. Skogen yrer av liv hele døgnet. Og det gir ro, det.
Enorme insekter og små, giftige, frosker var det også plass til. Nattvandring med vann til lårene blant mangrove-trær med slanger, dødelige maur og alligatorer i jaktmodus på lur, kan kanskje høres skummelt ut på avstand, men når man befinner seg i elementet er det ro i tilnærmingen. Det må det være. Dyra driter i oss. Bare ikke tråkk på dem.Tilbake i hyttene etter litt piraya-fiske sånn på senkvelden, var det noen turistnaboer som kvakk litt da en tarantella hadde bosatt seg i taket på hytta der de bodde. En noe alarmerende lyd presset seg også frem da en boa-slange fanget, kvalte og fortærte en frosk en meter over senga dems. Også dét gode øyeblikk.
Finnes det en kur mot kreft ? Nei, det gjør vel ikke det. Ennå.
Det finnes små landsbyer langs elvene i jungelen. De som bor der, har alle en sjaman (medisinmann) å kunne gå til når nærmeste sykehus kan være dager unna. Og hvorfor risikere en strabasiøs ferd for å få behandling når man kan få det gratis hjemme ?
Vi besøkte en slik sjaman. Han var over 70 år gammel, og trappet opp i et styltehus ikledd en blå tøykjole, noe som minnet om en fjærbefengt håndvifte rundt hodet, en rød fjær piercet gjennom nesa, fjær i håret, og armringer og halskjeder i glinsende metall. Han hadde kurert mennesker med leukemi, og folk med lammelser i bein og armer hadde blitt friske etter sine besøk hos den gamle. Det sistnevnte påsto guiden selv å ha sett, og han var en oppvakt fyr. Sjamanen snakket rolig og lavt på spansk, forkynnende, og avsluttet møtet med å gi oss en kjapp, åndelig renselse og ønske oss videre lykke til på reisen. Dette gjorde han ved å daske oss lett på hodene våre med noen kvister han hadde samlet sammen, mens han mumle-sang noen uforståelige strofer. Vel...takk for det ! Hadde jeg bare vært sjuk....
- "¡Vaya! ¡Vaya! A Latacunga ???"Før man far sagt "si !" har man blitt lempet inn i en rutebuss i retning Andes igjen. Denne gang til de hatte- og skjørtbekledde noen timer sør for Quito, høyere opp til fjells. Indianerne der har lite å bekymre sg over. De lever enkle og primitive liv tuftet på landbruksdrift. Levealderen er unormalt høy. Sporadiske melkebiler fungerer som transportmiddel for ryggsekkreisende, hvis man skulle være så uheldig å miste den ene daglige bussmuligheten.
Vi tilbrakte noen dager der oppe i høyden, vandrende rundt et vulkankrater, ned i en dal bestående av et lappeteppe av jorder, og opp igjen til en landsby for en dags hvile. Små bosetninger i blått, gult og rosa. Folk hengende på hushjørnene, snakkende om vær og vind og kua til naboen med melkespreng. Barn i lek. Oppunder 4000 meters høyde var merkbar.Og blant parrende griser, gneldrende bikkjer og stumme esler - en frisbee-golf bane. Av alle ting.
Så skulle vi altså gå feil. Rett og slett gå oss bort.En noe vag veibeskrivelse førte til usikkerhet rundt retningsvalg, og det er vel en fjellvettregel som sier at man bør alltid rådføre seg med kjentfolk der man selv tviler. En bonde vi spurte var klar:
- "Arriba y abajo !" Opp og ned. Slik forsto vi det.
Vi sto i bunnen av en canyon med en 400 høydemeters fjellkant foran nesa, Det må ha vært 40-50% bratt. Det var uansett helt i grenseland for trasking. Ettersom vi ikke kunne se noen stier, så ble vi enige om at, vel, så lager vi en. Ikke lurt.
2 timer senere er vi 20 meter fra toppen, med 18 kilo på ryggen, og kommer ikke av flekken. Vi har forsert tornekratt og gamle jordras på alle fire, og nå er det stopp. Mens vi står der med skjelvende bein og klør oss i våre svette hoder, smertelig klare over at vi må snu, dukker plutselig den lokale kjentmannsbonden fra bunnen av canyonen opp, som troll av eske, nede i fjellsida.
- "No podeis caminar aqui !! Es muy peligroso !! Ven conmigo !!!"
Så vi skulle altså ikke gå der han to timer tidligere hadde sagt vi skulle gå (hvis vi hadde forstått ham rett, riktignok). Veldig farlig var det, til og med. Takk for nye opplysninger, og se til helvete og hjelp oss ned !!Med machete hakket han da fram en sti som var totalt gjengrodd, og etter en times tid befant vi oss omsider på toppen av skrenten, temmelig utmattede. For vår svenske venn sin del - totalt.
Bonden ville ha 5 dollar for heltegjerningen. Vi gav ham 20, takknemlige som vi var, tross alt. Så fikk det heller være om vi var lurt opp i stry.
Etter enda et par timers vandring, eller sleping er vel et mer riktig ord, var det et slags shangri-la som åpenbarte seg for oss i form av et gjestehus som noen miljø-idealister med gjenbruksfilosofi hadde etablert der oppe i en fredfull landsby. Varm dusj har sjelden smakt bedre.
Etter strabasene til fjells var vi godt fornøyde med å kunne avslutte oppholdet til sjøs. Det føltes veldig riktig. Og riktig ble det. Spesielt ettersom det dreide seg om et ikke hvilket-som-helst sjø-område: Arkipelagoen rundt, og på, Galapagos-øyene.
Takket være en kombinasjon av varmt, nordlig vann og næringsrike strømmer fra sør og vest, har vulkanøyene som danner Galapagos skapt et aldeles oppsiktsvekkende maritimt dyreliv. Ulikt alle andre steder i hele verden.
Pingviner, hai, uttallige sjøløver og sel, albatrosser, hval, spekkhoggere og delfiner i en skjønn forening til havs, og gigantiske skilpadder på land. Ikke rart Charles Darwin fant inspirasjon til teorien rundt artenes opprinnelse og evolusjon nettopp der, for litt over 150 år siden. Selv om han faktisk ikke tilbrakte mer enn 5 uker på øyene.2900 arter av sjødyr bor i arkipelagoen. 18% unike for Galapagos.
Man kan legge seg ned ved siden av en sjøløve, svømme med dem om man vil, sette seg på en Godzilla look-a-like marine-iguana, og bytte nese med en pelikan.
En noe negativ erfaring var det å registrere at turismen, som det ble åpnet opp for for 25 år siden, er økende. De 30000 innbyggerne blir helt sikkert flere, og prisene vil gå opp. De er høye nok nå. Man får håpe og tro at det ikke vil affisere dyrelivet vesentlig, slik det er nå er over 90% av landområdene forbudt å besøke for turister.
Vi booket oss på en "billligtur" med det som viste seg å være båten aller nederst på lista over kvalitet og standard. Med plass til 16 passasjerer, tøffet vi rundt 9-10 av øyene på 8 dager. Air-condition i kabinen fungerte ikke, så mye ny stjernetåke ble oppdaget fra en provisorisk sengeplass oppe på dekk. Absolutt mange ganger bedre.
- "Nice boobies !!"
Morsomt å kunne si det uten at noen løfter på øynebrynene, da vi overvåket fuglearten blue-footed boobies kurtisere hverandre med plystrelyder og rituell vagging. Et annet stort øyeblikk kom da djevelrokker spratt over vannflaten rundt oss, for å kvitte seg med parasitter og annet rask. De har et vingespenn på opp mot 7 meter. Jo, gitt.
Parrende kjempeskilpadder er en oppvisning i tålmodighet, hvor det rivaliseres og klønes i flere dager før alt er på plass.
Men snorklingen med sjøløver var nok det største. De svinset og svanset rundt oss, stoppet opp, kikket lenge, og svinset mer. Det gjorde lite at dykkermaska hele tida fylte seg opp med saltvann. Komforten i andre rekke.
Hu hei for en opplevelse !
Slaraffen i Argentina en ukes tid skal gi grobunn for fordøyelse av den siste måneds hendelser. Leser på VG nett at Pamela Anderson overrasket på catwalken, og at Dronningen av England har fått iPod av den amerikanske presidenten.
Det gir ingen umiddelbar lyst til komme hjem ennå.
Yngve i Quito, Ecuador.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar