Verdens største muslimske stat har 235 000 000 mennesker fordelt på
2 000 000 kvadratkilometer. Og heter Indonesia.
Hei på dere !
Med et par titusentalls øyer å velge blant synes landet egentlig
bare enda større. Men, her finnes allikevel muligheter for folk med
trang til litt mer oversikt utover turistøya Bali.
Indonesia har 10-12 forskjellige flyselskap å velge blant. Med
såpass hyggelig konkurranse sprekker ikke budsjettet når et par
hundrelapper for en time på vingene er veiledende. Derfor har jeg
vært både her og der.
Forhåpentligvis til inspirasjon for noen av dere. Følg med !
Indonesisk Borneo, eller Kalimantan, som det heter, har minimalt med
turisme. Det er en dårlig grunn til ikke å dra dit, for
oppmerksomheten man får er av den hyggelige sorten, og
nysgjerrigheten blant folk følges opp med et av Østens varemerker:
Smilet.
På de 6 dagene jeg tilbrakte der så jeg ikke en eneste vestlig
turist utover de to italienerne jeg fartet rundt med. Transport med
kyllingbuss og innkvartering i rom "uten" dusj og toalett. Slik vi
kjenner dem.
Ved hver busstasjon vi stoppet ved ble det et voldsomt oppstyr med
mennesker som bare ville se på oss. Og slik vi forsto det i
begynnelsen, le av oss. Etter hvert, med oss.
Uten språk er latter en god form for kommunikasjon, og det anbefales herved.
Se og le.
Hovedmålet for oppholdet var å spore opp noen av de rundt titusenorangutangene som henger i de bornesiske skogene. Og det skulle vise
seg å ikke være så lett.
Til hurrarop og trampeklapp ble vi ønsket velkommen til Kutai
nasjonalpark, ved parkens hovedkvarter. Forrige turist ble registrert
en måned tidligere. Etter et par timer med klabb og babb, og noen
telefoner hit og dit, fikk vi to mannsnavn å forholde oss til. Og etsted å møtes. Ved solnedgang var møtet en realitet, og soloppgang
dagen etter satt vi i en lang og smal båt på vei opp en elv i retning av et japansk forskningssenter inne i skauen. En Yamaha 40hk var skyvekraft, som jo dessverre brøt den ellers så rolige atmosfæren. Morgendisen lå lavt, og den sterke, fuktige lukta av regnskog var bare slik en regnskog kan lukte.
Takket være utenlandske interesser har regnskogen sannsynligvis sett sine beste dager, og konsekvensene av trehogsten, både den lovlige og den ulovlige, har blant annet ført til at orangutangene trekker innover på øya.
Med utgangspunkt i et forfallent styltehus, som viste seg å være
forskningssenteret, satte vi i vei inn i jungelen. Klassiske
synsinntrykk som "jesus-lys" gjennom tretoppene, kolossale trær med røttene voksende flere meter opp av bakken, store flaksende hegrer, og merkelige insekter og kryp gjorde turen trivelig nok, men skogsmennene (orang-utan betyr "skogsmann") uteble. Til det hadde gått 6 timer.
Et tre svaiet foran oss, og en stor, oransje skikkelse forsvant ut av
tretoppen, og over i nabotreet, og deretter videre fra tre til tre.
Det viste seg å være far i en to-barns familie som hevdet sin rett
til å la resten av familien i stikken med oss tre
ikke-fullt-så-primale medjordboere. Sitt ansvar bevisst.
I en times tid ble vi stående med kink i nakken å se de tre
gjenværende orangutangene gjøre det jeg antar er det de pleier å
gjøre mesteparten av tida. Spise, leke, slappe av og prøve gjentatte
ganger å dynke oss der nede på bakken, cirka 20 meter under.
Med piss.
Etter dette lykketreffet, og etter å ha fått et urbant inntrykk av
Borneo (gibbale rotter !), var det vendereis til Java, og et stopp i
Yogyakarta, landets kulturhovedstad. Med aktive vulkaner rundt seg og landets buddhistiske helligdom, tempelet Borobodur (som ikke er så veldig imponerende, egentlig) en times busstur unna, var Yogya et
behagelig pusterom etter logistikken på Borneo. Et stort spenn av institusjoner, fra moderne shoppingsentre og batikkgallerier til markeder med salg av dyr og insekter preger byen. En rickshaw-tur til et fuglemarked, med veldig mye mer enn fugl, ble innledningen til en artig samtale med en selger.
- "Hello."
- "Come, look. You want bat?"
- "I'm fine, thank you. No bat for me."
- "You no like ? Look. Is nice !"
- "Very nice indeed, yes."
Flaggermusa var på størrelse med en elghund, og
hang med stirrende røde øyne, opp-ned, som seg hør og bør en
flaggermus, i et bur av hønsenetting. Den så på meg, mens den
slikket seg om munnen.
- "Does it do tricks?"
- "No trick. Cricket."
Pause.
- "Hmmm ?"
Et gresshopper-lignende insekt ble kastet inn i buret, og flaggermusa satte hoggtennene i hodet på
den, og rev av.
- "Cricket. Very good for bat."
- "OK. Thank you. I must be going....."
- "You want cricket ?"
Videre.
Etter 629 totalt ansvarsløse og hårreisende forbikjøringer senere,
var det at turens store naturopplevelse skulle, vel, oppleves.
Bromo-Tengger-Semeru nasjonalpark bør gjøre en vulkanist (eller er
det vulkanolog?) tårevåt. Et landskap som jo hører planeten Jorden
til, men som ser ut som noe helt annet. Et konstant pumpende utslipp
av svovelgasser fra et stort vulkankrater røsket godt i halsen, og i
bakgrunnen, med for anledningen 20 minutters intervaller; små utbrudd
av aske og røyk fra Javas høyeste fjell, Gunung Semeru.
Ved å tråkke opp en tredje vulkan, som var stedt til hvile, ble
panoramaet lamslående. Takk for solnedganger !
Etter å ha drukket oss ubrukelig fulle på en liten mellomstopp på
Bali (måtte fortrenge en 12 timers busstur), bar det igjen ut på
vingene. Denne gang i retning øya Flores, som ved sin vestkyst har et
par andre øyer som er noe for seg selv. På ingen andre steder i
verden enn på Komodo, Rinca og lille Pulau Padar, vralter det rundt
en cirka 3000 eksemplarer av verdens største firfisle. Komodovaranen.
en vannbøffel. Toksisk syre i bittet. Ved et lite bitt i fingeren har
man rundt 12 timer på å komme seg til behandling. To uker for en
vannbøffel. Som svært sjelden får behandling, antar jeg.
To uker tidligere ble en liten lokal gutt drept på Komodo.
- " He finish toilet, and dragon bite him outside. Stomach come out.
He he.", ble vi fortalt av guiden vår på Rinca, som vi valgte å dra
til. - "Let's go."
Rart, gitt, men med ett kjente vi alle en snikende, ubehagelig
følelse. Mon tro om det ikke var frykt ? Ambivalensen ble påtagende,
og rett foran oss, rundt en kafeteria, mens noen menn drev og lastet
inn mat, lå de og dasket seg. Beistene.
- "Ha ha. They smell food. That's why they're here. Sometimes they
come inside. He he. But no worry. We have stick". En drøy meterlang
kjepp med en Y-form i enden, er beskyttelse mot et eventuellt angrep.
Nå lå det 12 stykker foran oss og strakk sine lysegule tunger mot
bakken og på hverandre.
- "Ha ha. Sometimes they eat each other. You lucky. Next month mating
season. Now males fight for wife. They very aggressive now. If you
panic, they attack. So don't. No problem."
Det er visstnok nøyaktig 3.4 hanner på en hunn, på hver av de tre
øyene (faktisk har vestkysten av Flores 50 stk. også). Derfor holder
bestanden seg på et forholdsvis lavt antall.
Å se en fullvoksen komodovaran-hann i lett gange, er rett fram
fascinerende. Å se de løpe, da de reiser halen og hodet, og beina
går som trommestikker i 20 km/t, kan sikkert også være
fascinerende. Men ikke når de kommer løpende rett mot deg. Som nå.
hvesing og hyl rettet oppmerksomheten framover.
- "Monkeys. Ha ha.", sa guiden.
Feil.
Der kom varanen. I fullt firsprang. Rett mot oss.
To meter foran oss forsto den at vi ikke var verdt å bry seg med, og
den raste ut til høyre, og inn i noe buskas. Halvparten av
italienerne var allerede der, på motsatt side.
- "Whoah! I scared. He not see stick. You must not panic. Very
dangerous.", lo guiden. Jeg tenkte vel noe i retning av at jeg faen
meg skulle vise ham andre bruksområder for den kjeppen, men
heldigvis for guiden er jeg i mot vold.
Italienerne ville ikke mer.
Jeg ble med rundt øya med guiden. I to timer. Og så en eneste
komodovaran. Men synes jeg hørte veldig mange flere. Og alle var bak
meg hele tida.
Jeg har aldri vært mer opptatt av å snakke om norske fotballspillere.
(-"Ah, Norvegia ! Tore Andre Flo !!")
Vi fant en øy nesten for oss selv, fri for komodovaraner, og med
fremdeles friske korallrev å kunne baske seg i rundt. Det er
dessverre svært vanlig å fiske med dynamitt på disse kanter, men
rundt Flores holdes skjærgården under oppsyn. Sies det.
skilpadder, murener, hai og alle mulige gullfiskvarianter. Og
korallene blomstret.
Rett inn på topp på lista over de beste dykkeropplevelsene, jevnt
med et haidykk på Fiji, kom et møte med de flestes gode venn,
djevelrokken. Noe plankton ville kanskje rynket på nesa.
Den kom i slow-motion, 5-6 meter lang, med et majestetisk vingespenn
(ja, jeg vil si at den har vinger.) Den passerte en meter fra meg,
svømmende motstrøms, og møtet varte i ett minutt. Makaløst !!
Jeg ble faktisk så glad at jeg tok noen riff på luftgitar, unnskyld,
vanngitar, der nede.
Etter noen dager i Hengekøyas Navn på Gili Trawangan utenfor Lombok,
har jeg nå vinket farvel til mitt reisefølge, og forankret meg i
hinduistiske Ubud på Bali. Vekk fra massasje-maset ved vestkysten,
hvor bermen av degenererte australiere i singlet påført reklame for
Bintang Beer preger bybildet i Kuta. Det er virkelig nitriste greier.
Jeg var her for 13 år siden, og det er veldig mye som ikke er til å
kjenne igjen. Presset fra selgere er, om mulig, verre enn før
Bombene. Kanskje fordi strømmen av turister har avtatt en del.
- "Transport, boss ?"
- "No, thank you."
- "Yes ?"
- "No."
- "Sarong ? Hello, look my shop. You want lady ? Hashish ?"
Trikset, for det er det man må gjoere (så fremt man ikke sier ja,
da), er å stille motspørsmål, og rette et ønske om noe jeg er helt
sikker på at vedkommende selger ikke har. Jeg svarer alltid -
"Sandwich?"
Da peker de slapt mot en restaurant, og lar meg gå.
Med moped skal risterrasser og smålandsbyer nå utforskes. Bøker
skal leses. Kunst skal studeres.
Ha en fenomenal ferie, alle sammen !
Det har jeg hatt.
Yngve, i Ubud på Bali, Indonesia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar